Sakens bakgrunn

Den 20. desember 2023 reiste ESA traktatsbruddsøksmål mot Norge, der EFTA-domstolen ble bedt om å:

«erklære at Norge, ved å opprettholde utlendingsloven § 112 første ledd bokstav c) sammen med den relevante retningslinje som er blitt tolket og anvendt på en slik måte at barn som er EØS-borgere, og som har tilstrekkelige midler gjennom sine primære omsorgspersoner, ikke kan påberope seg oppholdsrett etter artikkel 7 nr. 1 bokstav b) i direktiv 2004/38/EF og bli ledsaget av sine primære omsorgspersoner, har unnlatt å oppfylle sine forpliktelser etter artikkel 7 nr. 1 bokstav b) i direktiv 2004/38/EF, lest i lys av den grunnleggende retten til familieliv».

Norge avviste påstanden.

EFTA-domstolens vurdering

EFTA-domstolen deler ESAs søksmål i to deler.

Første del går ut på at norske myndigheter har handlet i strid med unionsborgerdirektivet artikkel 7 (1) bokstav b når de har tolket og anvendt utlendingsloven § 112 første ledd bokstav c slik at EØS-borgere som er barn og har tilstrekkelige ressurser gjennom deres primærforsørger, ikke gis opphold i Norge. EFTA-domstolen avviser denne delen av søksmålet idet ESA ikke har fremlagt nødvendig dokumentasjon til støtte for at slik praksis foreligger.

Den andre delen går ut på at Norge handler i strid med unionsborgerdirektivet artikkel 7 (1) bokstav b ved å tolke utlendingsloven § 112 første ledd bokstav c slik at den ikke gir en tredjelandsborger som forsørger barn som er EØS-borger avledet rett til opphold,

Både ESA og Norge er enige om at norske myndigheter tolker utlendingsloven § 112 første ledd bokstav c slik at den ikke gir grunnlag for avledet opphold til en tredjelandsborger som er primærforsørger til et barn som oppfyller vilkårene etter bestemmelsen. Det springende punktet er dermed om denne tolkningen er i strid med unionsborgerdirektivet artikkel 7 (1) bokstav b.

Domstolen bemerker at unionsborgerdirektivet får anvendelse på alle EØS-borgere som beveger seg i eller bor i et annet EØS-land, jf. direktivets artikkel 3 (1). Direktivets artikkel 7 (1) bokstav b gir EØS-borgere, herunder mindreårige, rett til å oppholde seg i en annen EØS-stat i mer enn tre måneder dersom de «har tilstrekkelige midler for seg selv og sine familiemedlemmer slik at de ikke blir en byrde for vertsstatens sosialhjelpssystem under oppholdet, samt har en sykeforsikring med full dekning i vertsstaten».

Under henvisning til sak C-459/20 Staatssecretaris van Justitie en Veiligheid avsnitt 42, uttales det at også et barn må kunne benytte seg av retten til fri bevegelse av personer og opphold i andre EØS-stater. Adgangen til å benytte seg av rettigheter som er garantert av direktivet kan ikke være betinget av at EØS-borgen er over en viss alder.

For å oppfylle vilkåret i artikkel 7 (1) bokstav b om at EØS-borgeren «har» tilstrekkelige midler, holder det at midlene er tilgjengelige for borgeren. Det stilles ingen krav til ressursenes opprinnelse, hvilket innebærer at de kan tilbys av en tredjelandsborger.

Domstolen tar så for seg spørsmålet om en tredjelands primærforsørger til et barn som er EØS-borger har en avledet rett til opphold i vertslandet etter direktivets artikkel 7 (1) bokstav b.

Direktivet gir ingen selvstendige rettigheter til tredjelandsborgere. Enhver rett de har er avledet av rettighetene til en EØS-borger som utøver sin rett til fri bevegelighet, se sak E-6/23 MH avsnitt 37. Grunnen til at familiemedlemmer til EØS-borgere får avledet rett til opphold i en vertsstat etter direktivets artikkel 2 (2), er at en nektelse til slikt opphold sannsynligvis vil føre til at EØS-borgerens utøvelse av sin frihet til bevegelighet innskrenkes.

Riktignok gir direktivet kun familiemedlemmer i oppadstigende linje – ikke nedadstigende – rett til avledet opphold, jf. artikkel 7 (1) b, jf. artikkel 2 (2). Likevel finner EFTA-domstolen at ved å nekte en tredjelandsborger som forsørger et mindreårig EØS-barn opphold i vertsstaten, vil man hindre at barnets rett til fri bevegelighet og opphold gis full effekt. Det bemerkes at en implikasjon av barnets rett til opphold og fri bevegelse etter direktivet, er at barnets primære omsorgsperson, uansett nasjonalitet, må kunne bo med barnet i vertsstaten.

Norges argument om at det kun er TEUV artikkel 21 som gir grunnlag for slike avledete retter til opphold, blir dermed også tilbakevist.

Videre understreker domstolen at direktivets formål er å legge til rette for fri bevegelse og opphold for alle EØS-borgere, og at eventuelle begrensninger i denne friheten må tolkes strengt for ikke å undergrave direktivets praktiske effekt.

EU-domstolens konklusjon

Ved å nekte å gi en tredjelandsborger som er primærforsørger for et barn som er EØS-borger avledet rett til opphold, har Norge brutt unionsborgerdirektivet artikkel 7 (1) bokstav b.

Direktiv 2004/38/EF (unionsborgerdirektivet) er innlemmet i EØS-avtalens vedlegg V, og gjennomført ved lov 15. mai 2008 nr. 35 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven).

EFTA-domstolen konkluderer altså med traktatbrudd fra Norges side, ved å ha gjennomført direktivets artikkel 7 (1) bokstav b på en mangelfull måte. Dommen krever at Norge endrer sin praksis av utlendingsloven § 112 i tråd med dommens retningslinjer, jf. ODA artikkel 33. Om vi vil se erstatningskrav rettet mot staten for tap lidt ved ikke å få opphold, gjenstår å se. Ved et slikt krav vil det måtte tas stilling til om feiltolkningen av direktivet er så kvalifisert at det foreligger ansvarsgrunnlag. I tillegg må det etableres et økonomisk tap og årsakssammenheng.

I avgjørelsen velger EFTA-domstolen å legge mindre vekt på direktivets ordlyd til fordel for formålsbetraktninger. Tolkningsresultatet får betydelige konsekvenser for Norges del. Dommen innebærer at en tredjelandsborger som har tilstrekkelige midler til å forsørge seg selv og sitt barn, har rett til opphold i Norge basert på en avledet rett fra sitt barn, forutsatt at barnet er statsborger i en EØS-stat og de øvrige vilkårene i utlendingsloven § 112 er oppfylt.

(E-16/23)

EOE