Redaktører: Eivind Hoffart Midtgård, Emma Osnes Eliassen
EFTA-domstolen avsa 12. desember 2024 prejudisiell avgjørelse i sak E-15/24, som gjaldt EØS-avtalen artikkel 28 og direktiv 2004/38/EF (unionsborgerdirektivet).
Sakens bakgrunn
Saken springer ut av et barnefordelingsoppgjør i kjølvannet av et samlivsbrudd. Moren og faren hadde et samboerforhold fra 2015, og deres felles barn ble født i 2016. Etter at forholdet tok slutt i 2022, flyttet moren og barnet til en annen bolig i samme bydel. Moren og faren har delt foreldreansvar, og etter bruddet har barnet, etter avtale mellom foreldrene, hatt fast bosted hos moren. Moren har nå ny partner i Danmark, og hun ønsker å flytte dit med barnet for å stifte en ny familie. Hun jobber for et internasjonalt selskap, og arbeidsgiveren hennes har tilbudt henne stilling i Danmark.
Moren anla sak for Oslo tingrett, der hun blant annet ba om å få fastsatt barnets bosted hos seg og om tillatelse til å flytte til Danmark med barnet. Faren motsatte seg dette. Oslo tingrett kom til at moren ikke kunne flytte til Danmark med barnet og fastsatte en samværsordning der faren hadde regelmessig kontakt med barnet. Moren anket avgjørelsen. Borgarting lagmannsrett fant behov for å innhente en rådgivende uttalelse fra EFTA-domstolen og forela to spørsmål. Domstolen valgte først å ta stilling det andre forelagte spørsmålet.
EFTA-domstolens vurdering
Andre spørsmål
Spørsmålet var om EØS-avtalen artikkel 28 krever at en forelder som har den daglige omsorgen for et barn, men delt foreldreansvar, skal ha mulighet til å flytte til et annet EØS-land med barnet for å kunne ta jobb der, uten å få godkjennelse fra domstolene, mens den samme forelder kan flytte innenlands uten samtykke fra den andre forelderen eller fra retten.
Det slås kort fast at barnelova kapittel 5 og 6, som krever samtykke fra den andre forelderen eller tillatelse fra retten for å flytte med barnet til utlandet, utgjør en restriksjon på EØS-avtalens artikkel 28 om fri bevegelighet for arbeidstakere.
En restriksjon kan bare rettferdiggjøres når den forfølger et objektivt formål i det offentliges interesse, er egnet til å nå formålet, og ikke går utover hva som er nødvendig, jf. C-132/22 BM avsnitt 32 og 33.
EFTA-domstolen finner at barnets beste er et grunnleggende prinsipp innen EØS-retten og at det å fremme barnets beste er et formål som kan rettferdiggjøre restriksjoner på rettighetene etter EØS-avtalens artikkel 28.
Dette innebærer at lagmannsretten må vurdere om kravet om samtykke eller rettens tillatelse før flytting til utlandet er egnet til å ivareta barnets beste. En bestemmelse der en forelder med daglig omsorg, men delt foreldrerett, må innhente rettens tillatelse eller samtykke fra den andre forelderen, er et tiltak som i prinsippet er egnet til å sikre prinsippet om barnets beste.
Det er imidlertid sikker rett at en restriksjon kun er egnet dersom den på en konsekvent og systematisk måte søker å oppnå formålet, jf. E-5/23 LDL avsnitt 89. Et krav om samtykke eller rettens tillatelse som bare utløses ved grensekryssing, fremmer ikke nødvendigvis barnets beste på en konsekvent og systematisk måte. Familierett er imidlertid ikke harmonisert i EØS. EØS-statene har derfor en vid skjønnsmargin når det kommer til hvilket beskyttelsesnivå de vil etablere, men skjønnet må utøves innenfor rammene av EØS-retten. Tiltaket må også vurderes i sammenheng med andre tiltak som skal sikre barnets beste. Ettersom Norge har et regelverk som sikrer at andre viktige endringer i barnets liv tas av foreldre med foreldreansvar, finner EFTA-domstolen at Norge muligens kan anses å sikre barnets beste på en konsekvent og systematisk måte.
Lagmannsretten må så vurdere om den norske regelen om samtykke eller rettens tillatelse går utover det nødvendige. Er et mindre inngripende tiltak like egnet til å nå formålet, vil ikke vilkåret være oppfylt.
Konklusjonen er at EØS-avtalen artikkel 28 ikke utelukker nasjonale regler som krever at en forelder med den daglige omsorgen, men delt foreldreansvar, må få samtykke fra den andre forelderen eller tillatelse fra en domstol, hvis den ønsker å flytte til et annet EØS-land med barnet. Bestemmelsen må være egnet til å oppnå et beskyttelsesformål som er til barnets beste og ikke går utover det nødvendige.
Første spørsmål
EFTA-domstolen finner at heller ikke direktiv 2004/38/EF (unionsborgerdirektivet) er til hinder for nasjonal lovgivning som går ut på at en forelder som har omsorgen for barnet, men deler foreldreansvaret, og den andre forelderen ikke samtykker til flyttingen, ikke kan flytte til annet EØS-land med barnet uten å få rettens tillatelse, når samme forelder ville ha rett til å flytte innenlands med barnet uten å innhente samtykke fra den andre forelderen eller tillatelse fra retten.
Det fremheves at direktivets artikkel 7 (1) bokstav b gir EØS-borgere rett til fri bevegelse og opphold i et annet EØS-land, og at den norske regelen utgjør en restriksjon på denne rettigheten. Så lenge regelen tjener et formål i det offentliges interesse, er egnet for å oppnå dette formålet og ikke går utover det nødvendige, vil restriksjonen være rettferdiggjort. EFTA-domstolen viser de samme momentene under rettferdiggjøringsvurderingen av inngrep i EØS-avtalens artikkel 28.
Direktiv 2004/38/EF (unionsborgerdirektivet) er innlemmet i EØS-avtalens vedlegg V, og gjennomført i lov 15. mai 2008 nr. 35 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven).
(E-15/24)
EOE