Sakens bakgrunn

Natt til 24. mai 2021 begynte lokalene til verkstedet Bergen MC-Center AS å brenne. Brannen forårsaket omfattende skader på bygningen og andre eiendeler. Etterfølgende branntekniske undersøkelser avdekket at brannen var forårsaket av teknisk svikt i isolasjonen på undersiden av bensintanken på en motorsykkel som var inne til reparasjon. Sykkelen ble kjøpt av eieren i april 2021, og motoren sluttet å starte etter å ha blitt kjørt to-tre ganger. Etter å ha stått ubrukt hos eieren i noen uker, ble den fraktet til verkstedet 22. mai 2021 for utbedring av startproblemene, samt utbedring av clutch og brems. Startproblemene ble løst dagen etter, mens arbeidet med clutch og brems var planlagt å bli utført 25. mai.

Bergen MC-Center krevde erstatning av Gjensidige, som motorsykkelen var forsikret hos, for påført tap som følge av brannen. I tillegg fremmet Fremtind forsikring AS, som forsikret verkstedsbygningen, regresskrav mot Gjensidige. Kravene ble avslått, og både Bergen MC-Center og Fremtind tok ut søksmål ved Hordaland tingrett, som samlet dem til felles behandling. Tingretten frifant Gjensidige under henvisning til unntaket i bilansvarslova § 2 bokstav b, som bestemmer at loven ikke kommer til anvendelse der et kjøretøy som er forsvarlig bortsatt på et sted allmenheten ikke har tilgang til volder skade. Skadene var derfor ikke dekket av bilansvaret.

Dommen ble anket av både Bergen MC-Center og Fremtind. Lagmannsretten kom til motsatt resultat av tingretten, idet den konkluderte med at bilansvarslova § 2 bokstav b ikke fikk anvendelse, slik at skadene var dekket av bilansvaret.

Gjensidige anket dommen til Høyesterett, der hovedspørsmålet var om unntaket i bilansvarslova § 2 bokstav b får anvendelse i saken.

Høyesteretts vurdering

Innledningsvis bemerker førstvoterende at bilansvarslova regulerer både erstatning og forsikringsdekning for skade som motorvogn «gjer» på personer eller ting, jf. lovens § 1. Eieren av motorvognen er pålagt forsikringsplikt, og forsikringsforetaket har et objektivt dekningsansvar for skade som motorvognen «gjer», jf. bla. §§ 15 og 4. Loven regulerer altså forsikringsforetakets dekningsansvar, men ikke eiers eller førers personlige erstatningsansvar. Dette reguleres av alminnelige erstatningsregler. I de tilfeller hvor det foreligger personlig ansvar, får trafikkforsikringen preg av å være en ansvarsforsikring, mens der det ikke foreligger personlig ansvar, får forsikringen preg av å være en ulykkesforsikring til fordel for tredjemann, skadelidte. I saken var eieren av motorsykkelen ikke personlig erstatningsansvarlig.

Skadene som oppsto som følge av brannen er i utgangspunktet omfattet av forsikringsselskapets ansvar i henhold til loven, da skadene var forårsaket av motorsykkelen. Det sentrale spørsmålet var derfor om unntaket bilansvarslova § 2 bokstav b får anvendelse. Bestemmelsen fastslår at «[e]in skade går ikkje inn under lova i tilfelle då skaden er gjord medan vogna er forsvarleg fråsegsett utanfor gate, veg eller annan stad der ålmenta kan ferdast».

Vilkårene «fråsegsett», «forsvarleg» og «sted der ålmenta [ikke] kan ferdast» er kumulative. Høyesterett konstaterer at vilkåret om «forsvarleg» bortsettelse av motorsykkelen er oppfylt.

Før Høyesterett tar for seg spørsmålet om motorsykkelen er «fråsegsett», behandler retten den EØS-rettslige reguleringen av bilansvar. Motorvognforsikringsdirektivet 2009/103/EF, som er gjennomført i bilansvarslova, regulerer ansvarsforsikring og ikke erstatningansvar. Direktivet krever at erstatningsansvaret er dekket av ansvarsforsikringen, men de nærmere vilkårene for erstatningsansvar er overlatt til statene å fastsette. Til tross for dette har erstatning og forsikring en så nær sammenheng, at det likevel kan stilles minstekrav til innholdet i nasjonal erstatningsrett, herunder innholdet av bortfallsregler.

Direktivets artikkel 3 pålegger medlemsstatene å treffe alle hensiktsmessige tiltak for å sikre at erstatningsansvar ved «use of vehicles» er dekket av forsikring. Det norske vilkåret «fråsegsett» må derfor tolkes i lys av direktivets begrep «use of vehicles». Begrepet «use of vehicles» skal tolkes autonomt, og under henvisning til sak C-100/18 Línea Directa uttales det at begrepet må underlegges en forholdvis vid fortolkning.

Den norske reguleringen av bilansvar avviker som nevnt fra direktivets ved at forsikringsselskapets dekningsplikt etter direktivet forutsetter et underliggende erstatningsansvar, mens den norske reguleringen krever at forsikringsselskapet hefter for skade motorvognen gjør også der skaden ikke er erstatningsberettiget etter erstatningsrettslige regler. Dette byr på utfordringer for anvendelsen av bilansvarslovas bestemmelser. Dersom et skadetilfelle ikke utløser erstatningsansvar, hvilket er tilfellet i saken, vil det ikke stride mot direktivet å unnta tilfellet fra bilforsikringen. Utløser skadetilfellet derimot et erstatningsansvar, vil unntak fra forsikringen utgjøre direktivbrudd.

Høyesterett tar deretter utgangspunkt i HR-2021-822-A (Carport) avsnitt 57, hvor det uttales at de tre vilkårene i bilansvarslova § 2 bokstav b må sees i sammenheng, og at skader som er forårsaket av parkerte biler i vid utstrekning må omfattes av bilansvaret. Saken gjaldt en bil som etter å ha stått parkert i eierens carport mer enn 24 timer begynte å brenne som følge av svikt i det elektriske anlegget. I likhet med foreliggende sak, var det heller ikke her grunnlag for personlig ansvar. Høyesterett støtter seg til flertallet i carportdommen, hvor det blant annet uttales at «fråsegsett» må sees i sammenheng med direktivets begrep «use of vehicles», og tolkes på samme måte.

Høyesterett uttaler så at carportdommen avklarer at unntaket i utgangspunktet ikke får anvendelse hvis tilfellet omfattes av begrepet «use of vehicles». Videre uttales det at tolkningen i carportdommen var generell i den forstand at den ble lagt til grunn uavhengig av om det foreligger personlig ansvar.

Høyesterett finner ikke grunn til å fravike carportdommen. I denne sammenheng uttales det at det vil bryte med bilansvarslovas system å foreta en nøyaktig tilpasning av direktivets krav i de situasjonene der det ikke foreligger et personlig erstatningsansvar.

Hverken forarbeidene til bilansvarslova eller EØS-rettslige kilder gir konkret avklaring av spørsmålet om verkstedsopphold skal anses som et ordinært ledd i bruken av motorvogn som transportmiddel, slik at verkstedsopphold omfattes av begrepet «use of vehicles». Det bemerkes at heller ikke noen av kildene utelukker det. Tvert imot legges det vekt på sak C-100/18 Línea Directa, avsnitt 42, der EU-domstolen uttaler at et kjøretøy også brukes i overenstemmelse med dens bruk som transportmiddel, når det står parkert mellom kjøreturer. Høyesterett ser verkstedsopphold som et ordinært ledd i bruken av motorvogn som transportmiddel. Det vil si at et verkstedsopphold som det i foreliggende sak, faller inn under begrepet «use of vehicles». Dette gjelder både verkstedsopphold som er obligatoriske, herunder EU-kontroll, og opphold som skyldes behov for vedlikehold eller reparasjon. Denne tolkningen er best i overenstemmelse med regelverkets formål om å beskytte ofrene mot skade en motorvogn volder.

Til slutt bemerkes det at en avlåst verkstedsbygning ikke kan regnes som et sted allmennheten ferdes, med henvisning til carportdommen som sier at vilkårene § 2 bokstav b må vurderes samlet og det sentrale vilkåret er «fråsegsett». Ordinære verkstedsopphold faller derfor utenfor unntaket i § 2 bokstav b.

I den konkrete vurderingen uttaler Høyesterett at motorsykkelen hadde vært i ganske lite bruk forut for verkstedsoppholdet, men at dette ikke var mindre enn det som ofte er tilfellet. Motorsykkelen var dermed ikke tatt ut av bruk. Høyesterett kommer på dette grunnlag til at unntaket i bilansvarslova ikke får anvendelse, slik at bilansvarslova dekker skadetilfellet.

Høyesteretts konklusjon

Anken forkastes.

Direktiv 2009/103/EF (motorvognforsikringsdirektivet) er innlemmet i EØS-avtalens vedlegg IX og gjennomført ved lov 3. februar 1961 om ansvar for skade som motorvogner gjer (bilansvarslova).

Dommen inneholder prinsipielle uttalelser om anvendelsen av unntaket § 2 bokstav b, ved at den linje som er fastsatt i carportdommen videreføres. Det vil si at skadetilfeller som utløser et underliggende erstatningsansvar og skadetilfeller der det ikke er grunnlag for personlig ansvar, skal behandles på samme måte.

Som Høyesterett fremhever harmonerer deres løsning best med bilansvarslovas system, samt at det er den rettsteknisk enkleste løsningen. Likevel er dommen et eksempel på at EØS-retten kan legge føringer for tolkning av særnorsk rett også der EØS-retten ikke selv krever det.

Høyesterett velger å bygge videre på carportdommen, heller enn å nyansere eller fravike den. Dette begrunnes blant annet med at det skal mye til for å fravike et prejudikat på grunn av en forskjellig tolkning av de samme rettskildene, jf. dommens avsnitt 43.

(HR-2024-2350-A)

EOE