Sakens bakgrunn

HJ ble sagt opp fra stillingen sin som hushjelp. Hun krevde fastsettelsesdom for at oppsigelsen var usaklig, samt overtidsbetaling og betaling for fridager hun hadde krav på etter arbeidstidsdirektivet. HJ fikk medhold i at oppsigelsen var usaklig og fikk delvis medhold i kravet om betaling. Retten kom imidlertid til at HJs krav om overtidsbetaling ikke kunne føre frem. Grunnen til dette var at fordi hennes faktiske arbeidstid ikke var registrert, var det ikke mulig å fastslå kravets størrelse. Husholdninger har etter spansk lovgivning ikke plikt til å registrere ansattes faktiske arbeidstid.

HJ anket dommen. Ankedomstolen forela spørsmål for EU-domstolen om hvorvidt det nevnte unntaket i spansk lovgivning er i tråd med arbeidstidsdirektivet artikkel 3, 5 og 6, sett i lys av EUs pakt om grunnleggende rettigheter artikkel 20, 21 og 31(2), samt direktivene 2000/78/EF, 2006/54/EF og 2010/41/EU.

Domstolen behandlet i et eget spørsmål om unntaket diskriminerer på bakgrunn av kjønn, i strid med de tre sistnevnte direktivene. Det nasjonale unntaket har i praksis nærmest utelukkende betydning for kvinner, i det 95 % av hushjelpene ansatt i spanske husholdninger er kvinner.

EU-domstolens vurdering

Kjernen i spørsmålet er om et unntak fra arbeidsgivers plikt til registrering av faktisk arbeidstid er i strid med nevnte EU-lovgivning. Videre er det ikke noe som indikerer at situasjonen i den forelagte saken faller inn under direktiv 2000/78/EF eller direktiv 2010/41/EU. Domstolen behandler ikke disse direktivene videre.

Grensene for maksimal arbeidstid og retten til minimum hviletid følger ikke bare av arbeidstidsdirektivet, men kommer også til uttrykk i EU-pakten artikkel 31(2). Videre er formålet med arbeidstidsdirektivet å bedre arbeidsforholdene til arbeidstakere ved å sette minimumskrav til nasjonal lovgivning, særlig ved å sette absolutte grenser for arbeidstid og krav om pauser og hviletid. Disse rettighetene skal derfor ikke tolkes innskrenkende til arbeidstakernes ugunst.

Selv om direktivet stiller klare krav til at rettighetene gjennomføres i nasjonal lovgivning, så er det opp til medlemsstatene selv å velge hvordan det gjennomføres. Domstolen holder likevel fast at arbeidstaker som den svake part i arbeidsforholdet kan være tilbøyelig til å vegre seg for å gjøre rettigheter gjeldende overfor arbeidsgiver. Det er derfor viktig at medlemsstatene innretter nasjonal lovgivning på en måte som ikke gjør rettighetene innholdsløse for arbeidstakeren.

Domstolen finner at et unntak i lovgivningen som fritar husholdninger fra å registrere ansattes faktiske arbeidstid i praksis hindrer en troverdig og objektiv fastsettelse av faktisk arbeidstid. Dette gjør det vanskelig for arbeidstakeren å dra nytte av rettighetene som følger av arbeidstidsdirektivet og artikkel 31(2) i EU-pakten. Et slikt unntak er dermed er i strid med arbeidstidsdirektivet.

Arbeidstidsdirektivet åpner for at det i særlige tilfeller kan gjøres unntak fra plikten til å registrere faktisk arbeidstid, men bare når det er godtgjort at arbeidstakerne er gitt tilstrekkelig effektive midler til å sikre overholdelse den maksimale arbeidstiden. Det er likevel et krav om at unntakene ikke fratar den aktuelle lovgivningen dets innhold, noe det vil være opp til de nasjonale domstolene å vurdere.

Den spanske regjeringen hadde anført at den spanske lovgivningen rent faktisk ikke inneholder et slikt unntak fra plikten til å registrere faktisk arbeidstid som den foreleggende domstol legger til grunn. Til dette uttalte domstolen at det ikke er opp til den å tolke nasjonal lovgivning. Det følger en plikt for nasjonale domstoler å tolke nasjonal lovgiving, og så langt som mulig anvende tolkningsmetoder anerkjent i hjemlig rett, slik at tolkningen og resultatet samsvarer med direktivets ordlyd, formål og resultat. Dette innebærer også en plikt til å fravike etablert rettspraksis om nødvendig.

Når det gjelder spørsmålet om diskriminering, følger det av direktivets artikkel 2(1)(b) at en tilsynelatende nøytral lovbestemmelse kan være diskriminerende når den i praksis setter ett kjønn i en dårligere stilling.

At en lovgivning har diskriminerende virkning kan være tilfellet for eksempel når en bestemmelse fører til en ulempe for en betydelig større andel av det ene kjønnet enn det andre. Siden unntaket i denne saken retter seg mot et yrke hvor 95 % er kvinner får det en diskriminerende virkning.

En slik diskriminerende virkning kan rettferdiggjøres dersom den søker å oppnå et formål som er forenelig med traktaten, er begrunnet i tvingende allmenne hensyn og er egnet og nødvendig. I utgangspunktet er det et nokså vidt rom for skjønn for hvordan medlemsstatene går frem for å nå målene som er satt i sosial- og arbeidslivspolitikken.

EU-domstolens konklusjon

EU-domstolen konkluderer med at arbeidstidsdirektivet er til hinder for at nasjonal lovgivning, og nasjonale domstolers tolkning av den, fritar arbeidsgivere til hushjelper fra å ha et system som registrerer den faktiske arbeidstiden.

Direktiv 2003/88/EF [Arbeidstidsdirektivet] er inntatt i EØS-avtalens vedlegg XVIII Helse og sikkerhet på arbeidsplassen, arbeidsrett og lik behandling av menn og kvinner. Direktivet er gjennomført i arbeidsmiljølovens kapittel 10 om arbeidstid, siden direktivets minimumskrav allerede er oppfylt gjennom lov 17. juni 2005 nr. 62 (arbeidsmiljøloven). Direktiv 2006/54/EF [Likestillingsdirektivet] er også inntatt i EØS-avtalens vedlegg XVIII og er gjennomført i norsk rett blant annet gjennom arbeidsmiljøloven og lov 16. juni 2017 nr. 51 (likestillings- og diskrimineringsloven). EUs pakt om grunnleggende menneskerettigheter er ikke tatt inn i EØS-avtalen.

Selv om EU-domstolen svarte konkret på spørsmål om hushjelper som yrke, er domstolens vurdering generell. Domstolens uttalelser om at direktivet ikke må tolkes til arbeidstakerens ugunst er velkjent fra norsk arbeidsrett. Kravet om at arbeidsgiver må registrere faktisk arbeidstid finner man i arbeidsmiljøloven § 10-7. For øvrig var EU-domstolen sparsommelig med å utlede retningslinjer for når det kan gjøres unntak fra registreringsplikten, selv om den var klar på at det i særlige tilfeller kan gjøres unntak.

(C-531/23)

ESE