Første spørsmål

Av tredje gassmarkedsdirektiv følger det at medlemslandene har plikt til å påse at gassforetak driver etter direktivets prinsipper om å sikre et konkurransebasert, sikkert og miljømessig bærekraftig gassmarked. Selv om prinsippet om pris basert på forholdet mellom tilbud og etterspørsel ikke kommer uttrykkelig frem i direktivet. Det er likevel et klart mål om å etablere et konkurransebasert indre marked for gass der forbrukerne fritt kan velge leverandører, og leverandører fritt kan velge hvilke produkter de skal tilby.

Ikke desto mindre kommer det også frem at myndighetene i en medlemstat på visse vilkår kan treffe bindende beslutninger om pris etter artikkel 3 (2), og at det etter direktivet følger en plikt for medlemsstatene å treffe passende tiltak for å sikre et høyt beskyttelsesnivå for forbrukere. Dette gjelder særlig med hensyn til transparente kontraktsvilkår, herunder informasjon om pris. Medlemstatene har en nokså vid skjønnsmargin til hvilke tiltak de ønsker å gjennomføre, så lenge de tjener til å oppfylle interesser som er fremhevet i direktivet.

Påleggene i saken har som formål å sikre henholdsvis forbrukerbeskyttelse og et velfungerende marked for gass, og mer bestemt reglene om transparente avtalevilkår om pris. I tillegg var pålegget om pris ikke mer enn et pålegg om å tilby den prisen som var avtalt mellom leverandør og forbruker, og dermed ikke en administrativt fastsatt pris. En slik prisfastsetting er i tråd med direktivets målsetning om et indre gassmarked der prisen settes etter forholdet mellom tilbud og etterspørsel.

Andre spørsmål

Det andre spørsmålet er om EU-paktens artikkel 50, sammenholdt med artikkel 52, er til hinder for at Engie kunne ilegges to sanksjoner for samme faktiske forhold, når de to sanksjonene var hjemlet i lovgivning som gjennomfører henholdsvis direktiv 2009/73/EF og direktiv 2005/29/EF.

Artikkel 50 er til hinder for en gjentatt rettsforfølgelse av strafferettslig karakter for de samme forhold mot samme person.

Når det kommer til «strafferettslig karakter», er det uten betydning om sanksjonen er klassifisert som straff i nasjonal rett. Det er lovovertredelsens art, samt sanksjonens karakter og strenghet som er avgjørende. Når det gjelder sanksjonens strenghet, skal denne vurderes ut ifra den maksimale straff som overtredelsen kan medføre. Når det kommer til lovovertredelsens art, skal man se på om straffen har et repressivt og forebyggende formål. Disse formålene er typiske for strafferettslige sanksjoner, i motsetning til sanksjoner som kun har som formål å erstatte et lidt tap.

I den konkrete saken er det tale om to typer sanksjoner – pålegg om å endre pris og bøter. Pålegget synes ikke å være av strafferettslig karakter, siden det søker å gjenopprette situasjonen som forelå før lovovertredelsen, men det er opp til den nasjonale domstolen å avgjøre dette. Når det gjelder bøtene, er det opp til den nasjonale domstolen å vurdere om de er så strenge at de kvalifiseres som en strafferettslig sanksjon.

Domstolen vurderer så kriteriene «gjentatt» og «samme forhold».

Etter gjentatt-kriteriet kan det ikke startes straffeforfølgelse på nytt når det foreligger en endelig avgjørelse i saken. Det er ikke avgjørende om det er tatt en endelig avgjørelse etter nasjonal rett. Kriteriet er om det er tatt en avgjørelse etter en vurdering av realiteten i saken.

I denne saken hadde forbrukermyndighetenes sanksjon blitt kjent ugyldig av en nasjonal domstol på grunn av manglende kompetanse. Dette førte ikke til at gjentatt-kriteriet var oppfylt.

Samme forhold-kriteriet gjelder når forholdene i det vesentlige er de samme ved at de involverer de samme personene og er uatskillelig tilknyttet i tid og rom. De faktiske forholdene er av en slik karakter i denne saken.

Det følger likevel av artikkel 52 at det kan gjøres inngrep i rettighetene som følger av EU-pakten, også artikkel 50. Inngrepet må imidlertid ikke frata rettighetens vesentlige innhold, og må være nødvendig for å følge et formål av alminnelig interesse eller beskytte andre grunnleggende rettigheter.

Et inngrep kan tillates når ulike sanksjoner har som formål å ramme ulike aspekter av samme handling, i dette tilfellet krenkelsen av henholdsvis forbrukerbeskyttelse og energimarkedsregulering.

For at det skal anses nødvendig med flere sanksjoner, skal man se om sanksjonene er forutsigbare, hvilken koordinering som foreligger mellom de ulike myndighetene, om de er gjennomført i tilstrekkelig tidsnær sammenheng og om den første sanksjonen er tatt med i vurderingsgrunnlaget når senere sanksjoner gis. I tillegg skal sanksjonene samlet sett stå i forhold til lovovertredelsens alvorlighet. Uten å konkludere, påpeker domstolen at bøtene i denne saken synes å tilfredsstille nødvendighetskravet.