Sakens bakgrunn

NEW Niederrhein Energie und Wasser, en tysk energileverandør, selger strøm med elektriske lagringsvarmesystemer. Systemet deres utnytter perioder med lavtariff – vanligvis om natten – for å lagre energi, som senere brukes i perioder med høye strømpriser. Kundene får tilbud gjennom en tariffkalkulator på nett, der de oppgir postnummeret sitt og forbruket sitt for både lav- og høytariff. De får da generert et pristilbud som danner grunnlaget for å inngå strømleveringsavtale.

Federal Union, som representerer forbrukerinteresser, mente kalkulatoren var villedende og dermed i strid med handelspraksisdirektivet fordi den ikke informerer forbrukeren om en kompensatorisk prosentsats som automatisk legges til i prisen ved samlet måling. Dette medfører at sluttprisen som forbrukeren blir presentert, blir lavere enn den faktiske prisen de må betale.

Federal Union anla dermed søksmål med krav om at strømselskapet stoppet med den aktuelle markedsføringen. Federal Union tapte i byretten, men anket avgjørelsen. Ankedomstolen forela for EU-domstolen spørsmål om informasjonen som skal gis av næringsdrivende i henhold til handelspraksisdirektivet artikkel 7(1) og (4)(c) om hvordan prisen beregnes i et forbruksavhengig prissystem, må være slik at forbrukeren, basert på denne informasjonen, selv kan beregne prisen dersom vedkommende kjenner forbruket sitt.

Domstolens begrunnelse

Den foreleggende domstolen anser den aktuelle markedsføringen som en «oppfordring til kjøp». Ved slike oppfordringer har den næringsdrivende en strengere opplysningsplikt enn ved andre typer markedsføring, jf. artikkel 7 (4) lest i lys av fortalen punkt 14.

Etter artikkel 7 (4) (c) må den næringsdrivende opplyse om prisen medregnet avgifter. Dersom produktets art medfører at prisen ikke med rimelighet kan forhåndsberegnes, skal den næringsdrivende opplyse hvordan prisen beregnes. Når et strømselskap beregner pris ut fra varierende komponenter som ikke kan forutberegnes, må strømselskapet derfor opplyse hvordan prisen blir beregnet til slutt.

Videre følger det av artikkel 7 (1) at en «oppfordring til kjøp» skal regnes som «villedende» hvis den utelater «vesentlige» opplysninger som gjennomsnittsforbrukeren trenger for å kunne treffe en informert transaksjonsbeslutning og som er egnet til å påvirke gjennomsnittsforbrukeren til å treffe en beslutning vedkommende ellers ikke ville truffet. Den aktuelle informasjonen i denne saken skal anses som «vesentlig» etter artikkel 7 (1), jf. artikkel 7 (4).

Det er ikke alltid mulig for den næringsdrivende å ha all informasjon som er nødvendig for at forbrukeren kan regne ut sluttprisen selv. Slik informasjon krever heller ikke ordlyden i artikkel 7 at forbrukeren får – det er tilstrekkelig å informere om hvordan prisen beregnes. Direktivet spesifiserer heller ikke hvilket omfangs- og detaljnivå den opplysningspliktige informasjonen skal ha. Dermed holder det eksempelvis å opplyse at prisen beregnes blant annet ut fra en varierende komponent som kan være så og så stor.

En slik tolkning underbygges også av direktivets system. Det følger av artikkel 7 (2) at ved en oppfordring til kjøp, foreligger det en «villedende» opplysningssvikt der den næringsdrivende skjuler opplysninger om hvordan prisen beregnes eller gir slike opplysninger på en uklar måte, dersom dette er egnet til å påvirke gjennomsnittsforbrukerens beslutning. Det følger av dette at den næringsdrivende plikter å opplyse om alle komponentene i prisberegningen. Det følger videre av artikkel 7 (1) at hvorvidt en handelspraksis er «villedende» må vurderes i lys av handelspraksisens kontekst, dens elementer og begrensningene ved kommunikasjonsmediet som er brukt. Etter artikkel 7 (3) skal det i vurderingen av om opplysninger er utelatt tas hensyn til om mediet som er brukt innebærer plass- eller tidsmessige begrensninger, og eventuelle tiltak som den næringsdrivende treffer for å tilgjengeliggjøre opplysningene for forbrukerne gjennom andre midler. Det følger av dette at det må tas hensyn til handelspraksisens kontekst og kommunikasjonsmediet i vurderingen av hvor langt den næringsdrivendes opplysningsplikt strekker seg ved oppfordring til kjøp.

Den foreleggende domstolen har opplyst at det ved tariffkalkulatoren er inntatt en link til generelle vilkår og betingelser for salget. Det fremgår av disse vilkårene at det kompensatoriske beløpet er varierende og hvorfor det er det. Derfor kan ikke handelspraksisen i saken innebære en «villedende» utelatelse etter artikkel 7 (1) og (4) dersom linken til vilkårene og betingelsene er godt synlig i markedsføringen og forbrukeren må godta disse før avtale inngås.

Domstolens konklusjon

Artikkel 7 (1) og 7 (4) (c) i direktiv 2005/29/EF skal tolkes slik at, i tilfelle en oppfordring til kjøp som formidles via en elektronisk kommersiell kommunikasjon, må ikke informasjonen om hvordan prisen beregnes nødvendigvis inkludere den konkrete prosentsatsen for en variabel komponent – slik som den kompensatoriske andelen som strømleverandøren anvender overfor den aktuelle forbrukeren – slik at denne, når han eller hun kjenner sitt eget strømforbruk, kan beregne prisen selvstendig. Forutsetningen for at dette ikke er påkrevd å opplyse om, er at kommunikasjonen opplyser om anvendelsen av en slik prosentsats, sammen med en eventuell skala og de komponentene som påvirker denne, slik at gjennomsnittsforbrukeren kan ta en informert beslutning.

Direktiv 2005/29/EF er inntatt i EØS-avtalens vedlegg XIX (Forbrukervern), og gjennomført i norsk rett ved lov 9. januar 2009 nr. 2 (markedsføringsloven).

(C-518/23)

EHM