Sakens bakgrunn

Fergeselskapet C&T ble etterforsket for misbruk av dominerende stilling etter TEUV artikkel 102. I 2020 ga det italienske konkurransetilsynet C&T selskapet melding om dette. I vedtak av april 2022 kom det italienske konkurransetilsynet til at C&T hadde misbrukt sin dominerende stilling og ga en bot på om lag 3,7 millioner euro.

C&T anla søksmål med påstand om at vedtaket er ugyldig. Selskapet viste til italiensk rettspraksis, som sier at en myndighet må starte kontradiksjonsfasen av etterforskningen (der parten kan komme med innsigelser) innen 90 dager etter at det aktuelle myndighetsorganet har fått kjennskap til de vesentlige sidene av overtredelsen. Etter denne regelen mister myndighetsorganet kompetansen til å sanksjonere bruddet når fristen er oversittet. I tillegg vil forbudet mot gjentatt straffeforfølgning hindre organet i å gjenoppta ny etterforskning av den samme overtredelsen.

Domstolen i Italia forela spørsmål til EU-domstolen om denne preklusive regelen er i strid med TEUV artikkel 102 og direktiv (EU) 2019/1, tolket i lys av prinsippet om beskyttelse av konkurranse og effektivitetsprinsippet.

EU-domstolens vurdering

Ved fravær av spesifikke EU-regler om saksbehandlingstid, er det opp til medlemsstatene å vedta og anvende slike regler, likevel med noen begrensinger.

På den ene siden skal regler om saksbehandlingstid ikke være til hinder for at EU-regler er praktisk anvendbare. I konkurranserettslig sammenheng følger det av både artikkel 102 TEUV og direktiv (EU) 2019/1 at regler om saksbehandlingstid ikke må hindre effektiv gjennomføring av TEUV artikkel 102 i nasjonal rett. Etter direktivet skal nasjonale konkurransetilsyn gis effektive midler til å stanse forhold som hindrer konkurranse.

På den andre siden vil regler om saksbehandlingstid være underlagt grunnleggende rettssikkerhetskrav, herunder krav til forutsigbarhet og klarhet. I spennet mellom hensynet til å sikre effektivt gjennomslag for konkurransereglene i nasjonal rett og rettssikkerhetskrav, har medlemsstatene en nokså vid skjønnsmargin.

Domstolen viser så til hensyn som er spesifikke for konkurranseretten. Konkurransesaker er gjerne komplekse og krever stor ressursbruk. Medlemsstatene kan derfor i stor grad selv velge hvilke saker de ønsker å prioritere og kan sette enkelte saker på vent for å prioritere saker som er mer skadelige for konkurransen på det indre markedet. Det er imidlertid viktig at den private partens grunnleggende rettigheter blir ivaretatt, herunder retten til forsvar som følger av direktiv (EU) 2019/1.

Det følger videre av EU-domstolens praksis at det kun er i særlige tilfeller at et nasjonalt konkurransetilsyn kan unnlate å sanksjonere et brudd på konkurransereglene med bøter. Regler som i praksis hindrer konkurransetilsyn i å gjøre dette, vil være i strid med medlemsstatenes forpliktelse til å sikre effektiv gjennomføring av EU-regler.

Videre plikter nasjonale domstoler å tolke og anvende nasjonal rett i tråd med EU-retten så langt det lar seg gjøre. Denne plikten innebærer blant annet at man må fravike nasjonal rettspraksis som er i strid med EU-retten, selv om denne i utgangspunktet har prejudikatsvirkninger.

EU-domstolens konklusjon

EU-domstolen konkluderer med at TEUV artikkel 102 og direktiv (EU) 2019/1, tolket i lys av effektivitetsprinsippet, er til hinder for at nasjonal lovgivning setter en 90-dagers frist for den nasjonale konkurransemyndigheten å starte den kontradiktoriske etterforskningen fra det tidspunkt den får kjennskap til de vesentligste sidene av den påståtte overtredelsen.

TEUV artikkel 102 har sitt motstykke i EØS-avtalens artikkel 54, som er gjennomført i lov 27. november 1992 nr. 109 (EØS-loven) og lov 5. mars 2004 nr. 12 (konkurranseloven). Direktiv (EU) 2019/1 er ikke tatt inn i EØS-avtalen, men er merket som EØS-relevant.

Selv om det nevnte direktivet ikke er tatt inn i EØS-avtalen, kan man anta at denne avgjørelsen også er relevant for EØS-retten og at resultatet ville vært det samme uten direktivet. EU-domstolens vurdering etter artikkel 102 TEUV står langt på vei på egne ben, og direktivet er ikke avgjørende for resultatet. Det skinner i tillegg gjennom i argumentasjonen at konkurransereglene er helt sentrale for å realisere et velfungerende indre marked og at EU-domstolen derfor vil være streng med å tillate nasjonale ordninger som hindrer reglenes gjennomslag. For øvrig trengte ikke domstolen å være særlig streng i denne saken, siden det var nokså åpenbart at den italienske 90-dagersfristen betraktelig reduserer konkurransetilsynets mulighet til å håndheve artikkel 102 TEUV.

(C-511/23)

ESE