Sakens bakgrunn

Den portugisiske entreprenøren EX hadde fra 2012 til 2017 utplassert 650 portugisiske arbeidstakere i Belgia for å arbeide på diverse byggeplasser. Utplasseringen ble gjort ved hjelp av A1-attester, angivelig utsendt av portugisiske myndigheter i henhold til trygdeforordningens regler. Attestene er en bekreftelse på arbeidernes tilknytning til det portugisiske trygdesystemet under utstasjoneringsperioden.

I 2021 ble EX domfelt i Belgia for flere overtredelser knyttet til trygdebedrageri og bruk av falske dokumenter. Dommen slo blant annet fast at A1-attestene var falske og aldri hadde vært utstedt av portugisiske myndigheter. Det ble også konstatert at selskapene som arbeidstakerne ble utstasjonert gjennom, ikke drev noen betydelig virksomhet i Portugal. Det eneste formålet var å levere billig arbeidskraft til Belgia.

I ankerunden bestred ikke EX at A1-attestene var falske. Selskapet anførte imidlertid at en etablering av at attestene var falske, måtte skje i samsvar med samarbeidsbestemmelsen i trygdeforordningens art. 76 (6).

Ankedomstolen var i tvil om hvordan EU-domstolens praksis skulle anvendes i dette tilfellet, hvor EX i ankerunden ikke bestred at A1-attestene var falske, og trygdeavgift for de aktuelle arbeidstakerne hadde blitt betalt til portugisiske trygdemyndigheter i tidsperioden. Blant annet uttales det i sak C-620/15 A-Rosa Flussschiff at kun ett lands lovgivning får anvendelse på trygdeavgiftsdekningen, samt at den utstedende institusjonen har enekompetanse til å vurdere gyldigheten av utsendte A1-sertifikater. Videre er samarbeidsprosedyren en nødvendig forutsetning for at det kan avgjøres om betingelsene for at det foreligger forfalskninger er til stede, jf. forente saker C-370/17 og C-37/18 CRPNPAC og Vueling Airlines.

Saken ble utsatt, og EU-domstolen ble blant annet spurt om vertsstatens domstol må følge samarbeidsprosedyren i trygdeforordningens art. 76 (6) ved vurderingen av om en entreprenør hjemmehørende i en annen EØS-stat har benyttet falske A1-attester for utsendte arbeidstakere.

EU-domstolens vurdering

Samarbeidsprosedyren i trygdeforordningens art. 76 (6), tolket i lys av art. 72 bokstav a, er etablert for å løse tvister om tolkning og anvendelse av forordningens regler mellom forskjellige institusjoner i medlemslandene. Prosedyren krever dialog mellom institusjonene slik at det oppnås enighet om hvilket faktum som skal legges til grunn ved avgjørelsen av hvilket lands trygderegler som kommer til anvendelse. Oppnås ikke enighet, kan saken henvises til Den administrative kommisjon.

Forordningen gir videre uttrykkelig anvisning på bruk av samarbeidsprosedyren for å løse tvister, herunder tvister om gyldigheten til dokumenter som A1-attester. Slike dokumenter er utstedt av en kompetent myndighet i medlemsstaten, og er bindende for både institusjonene og domstolene i de øvrige medlemsstatene hvor arbeid utføres. Bruk av samarbeidsprosedyren er derfor spesielt viktig ved mistanke om bruk av falske A1-attester. Vertslandet bør derfor ikke endelig avgjøre om bedrageri foreligger uten å ha initiert i dialog med opprinnelsesstaten for å gjennomgå bevis knyttet til dokumentets gyldighet. Samarbeidsordningen gir også hjemstaten mulighet til å undersøke om attestene er utstedt på korrekt grunnlag, og om nødvendig tilbakekalle dem. I et tilfelle som det foreliggende er samarbeid mellom medlemslandene avgjørende for å avklare om det foreligger bedrageri.

EU-domstolens konklusjon

Konklusjonen er at samarbeidsprosedyren i trygdeforordningen art. 76 (6) utgjør et obligatorisk krav som en domstol i en annen medlemsstat må følge for å avgjøre at det har skjedd trygdesvindel med bruk av falske A1-attester. Prosedyren må gjennomføres før en endelig avgjørelse tas i forbindelse med mistanke om urettmessig utsending av arbeidere.

Forordning (EF) nr. 883/2004 [trygdeforordningen 2004] er innlemmet i EØS-avtalens vedlegg VI, og gjennomført ved lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven) § 1-3a.

Dommen slår fast at nasjonale domstoler ikke på selvstendig grunnlag kan avgjøre at dokumentasjon som stammer fra myndighetene til en annen medlemsstat er falsk. De er forpliktet til å benytte seg av samarbeidsprosedyren fastsatt i forordningens art. 76 (6) før de tar endelig stilling til om dokumentasjonen er falsk. Selv om tolkningen er egnet til å fremme tiltaltes rettssikkerhet, kan det synes unødig ressurskrevende i tilfeller som i foreliggende sak, der tiltalte selv ikke bestrider at dokumentene er falske.

(C-421/23)

EOE