Sakens bakgrunn

Flypassasjeren i saken hadde en bekreftet reservasjon med Etihad Airways for flyvning 7. september 2020 fra Düsseldorf via Abu Dhabi til Brisbane. Passasjeren hadde bestilt en «åpen» returbillett – returdatoen var altså ikke fastsatt – til en pris på EUR 1 189 per passasjer. Bestillingen skjedde gjennom et reisebyrå.

Flyvningen fra Düsseldorf til Abu Dhabi ble kansellert. Reisebyrået som bestillingen skjedde gjennom gikk samtidig konkurs. Byrået refunderte dermed ikke billettkostnaden. Faren til flypassasjeren tok da kontakt med Etihad Airways, som tilbød å endre reservasjonen.

Etihad Airways tilbød både flypassasjeren og en medreisende kompensasjon bestående av: (1) innløsbare reisemil tilsvarende billettprisen med gyldighet på to år, (2) ytterligere reisemil tilsvarende USD 400 og (3) 5000 ekstra «Etihad Guest Miles». For å motta dette måtte passasjerene opprette en såkalt lojalitetskonto på Etihad Airways’ nettside. Begge gjorde dette, men bare den medreisende fikk de lovede reisemilene.

Flightright, som overtok kravene fra flypassasjeren og hennes far, sendte brev til Etihad Airways 16. mars 2021. Flightright krevde refusjon i henhold til flypassasjerforordningen artikkel 8 (1) (a) for de delene av reisen som ikke ble gjennomført.

Flightright brakte kravet sitt inn for domstolene i Tyskland. Etter tap i byretten, gikk saken til ankedomstolen. Sistnevnte forela EU-domstolen spørsmål om flypassasjeren hadde inngått en «skriftlig avtale» om kompensasjon i henhold til flypassasjerforordningen artikkel 7 (3) ved å opprette en såkalt lojalitetskonto hos Etihad, selv om flypassasjeren ikke hadde bekreftet avtalen gjennom signatur eller liknende.

Domstolens begrunnelse

Etter flypassasjerforordningen artikkel 8 (1) (a) har passasjeren rett til kompensasjon der flyvningen blir kansellert. Kompensasjonen skal som utgangspunkt utbetales kontant, gjennom bankoverføring, bankgiro eller sjekk, men kan etter «skriftlig avtale» utbetales i form av reisekuponger og/eller andre tjenesteytelser, jf. artikkel 7 (3). En kompensasjon som den sistnevnte er dermed en subsidiær form for kompensasjon.

Forordningen legaldefinerer ikke «skriftlig avtale». Forordningens formål er imidlertid å gi flypassasjerer et høyt beskyttelsesnivå, blant annet ved å gi flyselskaper opplysningsplikt overfor passasjerene, jf. fortalen punkt 1, 2, 4 og 20. I lys av dette har EU-domstolen tidligere fastslått at «skriftlig avtale» bare kan foreligge der passasjeren har vært satt i stand til å treffe et effektivt og informert valg og derved gi et fritt og informert samtykke til kompensasjon i form av reisekuponger og/eller reisetjenester fremfor penger, jf. C-76/23 Cobult.

EU-domstolen har videre uttalt at «skriftlig avtale» kan foreligge uten passasjerens signatur der passasjeren har uttrykkelig, definitivt og utvetydig samtykket til en viss form for kompensasjon, eksempelvis gjennom et nettskjema på flyselskapets nettsider, jf. C-76/23 Cobult. Begrepet «skriftlig avtale» kan dermed ikke tolkes så snevert at det forutsetter passasjerens signatur.

Den foreleggende domstolen hadde spurt om det var tilstrekkelig for å inngå en «skriftlig avtale» at passasjeren opprettet en såkalt lojalitetskonto, ettersom dette var en forutsetning for å få den tilbudte kompensasjonen. EU-domstolen sier at på et generelt plan kan dette i seg selv ikke være tilstrekkelig til å oppfylle kravet til et uttrykkelig, definitivt og utvetydig samtykke. Å opprette en slik lojalitetskonto kan i seg selv bare indikere at passasjeren ønsker å delta i flyselskapets lojalitetsprogram. Det er dermed opp til den foreleggende domstolen å vurdere om det var spesifikke omstendigheter som tilsa at det å opprette en lojalitetskonto i denne saken innebar et uttrykkelig, definitivt og utvetydig samtykke til en viss form for kompensasjon.

Domstolens konklusjon

En flypassasjer har ikke inngått en «skriftlig avtale» om kompensasjon i henhold til flypassasjerforordningen artikkel 7 (3) der vedkommende kun har opprettet en såkalt lojalitetskonto hos flyselskapet, hvortil kompensasjonen skal utbetales, uten at passasjeren har gitt et uttrykkelig, definitivt og utvetydig samtykke til denne formen for kompensasjon.

Forordning (EF) nr. 261/2004 er inntatt i EØS-avtalens vedlegg XIII (Transport), og gjennomført i norsk rett ved forskrift 17. februar 2005 nr. 141 om flypassasjerers rettigheter ved nektet ombordstigning og innstilt eller vesentlig forsinket flyging.

Testen om å ha gitt et uttrykkelig, definitivt og utvetydig samtykke til en viss form for kompensasjon, skiller seg fra det norske vurderingstemaet om hvorvidt partene hadde rimelig grunn til å tro at det foreligger en avtale. Men ettersom EU-domstolen ikke oppstiller strenge formelle disposisjonskrav, kan en anta at den testen EU-domstolen oppstiller i stor grad bygger på den samme tankegangen vi gjenfinner i norsk avtalerett – at berettigede forventninger skal vernes. Avgjørelsen må i så fall forstås i lys av dette, slik at hvorvidt det foreligger et uttrykkelig, definitivt og utvetydig samtykke, må ses i lys av hvorvidt partene hadde rimelig grunn til å tro at avtale var inngått. At samtykket må være «uttrykkelig», indikerer imidlertid at EU-domstolen mener konkludent atferd ikke kan stifte en «skriftlig avtale» i samme grad som der det skal gjøres en ren forventningsvurdering. Også det at avtalen skal være «skriftlig», innebærer at en ren forventningsvurdering er utelukket. Dette gir god mening ut fra et forbrukervernperspektiv.

(C-642/23)

EHM