Sakens bakgrunn

Saken står mellom den norske forsikringsmegleren Söderberg & Partners AS og konkursboet til det liechtensteinske forsikringsselskapet Gable Insurance AG (heretter Gable). I kjølvannet av konkursåpning i Gable november 2016 har det oppstått flere tvister som i sin tur har gitt opphav til anmodninger om tolkningsuttalelser fra EFTA-domstolen, og vi har her å gjøre med den tredje. De foregående er sakene E-3/19 Gable I (omtalt i EUR-2020-7-5) og E-5/20 Gable II (omtalt i EUR-2021-5-3).

Etter konkursåpningen overførte forsikringstakerne sine krav mot Gable til Söderberg og Partners. Overføringen omfattet krav om tilbakebetaling av premier for de gjenværende forsikringsperiodene. Til sammen ble det utbetalt 623 600 NOK til kundene. Söderberg & Partners meldte kravene i boet som «forsikringsfordringer» etter forsikringsdirektivet art. 268 (1) (g). Etter forsikringsdirektivet art. 275 skal slike krav ha prioritet foran andre krav. Bobestyrer nektet imidlertid å gi kravene slik prioritet, blant annet under henvisning til at kravene etter overføringen ikke lenger var «forsikringsfordringer» etter direktivet.

Saken står nå for Liechtensteins Fürstliches Obergericht, som har spurt EFTA-domstolen om overføringen av forsikringstakernes krav mot forsikringsselskapet til Söderberg og Partners medfører at kravene ikke lenger har status som «forsikringsfordringer».

EFTA-domstolens vurdering

Direktivets artikkel 275 (1) krever som nevnt at «forsikringsfordringer» gis prioritet i booppgjøret. Bestemmelsen gir EØS-statene frihet til å velge mellom nærmere angitte alternativer for hvilken prioritet slike fordringer skal gis.

I artikkel 268 (1) (g) er «forsikringsfordring» legaldefinert til:

«ethvert beløp som et forsikringsforetak skylder forsikrede, forsikringstakere, begunstigede eller enhver skadelidt med rett til å fremme direktekrav overfor forsikringsforetaket, og som følger av en forsikringsavtale eller enhver form for virksomhet nevnt i artikkel 2 nr. 3 bokstav b) og c) innen direkte forsikring, herunder beløp avsatt til ovennevnte personer når visse elementer av gjelden ennå ikke er kjent».

Uenigheten knytter seg til om en overdragelse av en «forsikringsfordring» som i foreliggende sak medfører at beløpet fordringen gjelder ikke er et beløp forsikringsforetaket skylder «forsikrede, forsikringstakere, begunstigede eller enhver skadelidt med rett til å fremme direktekrav overfor forsikringsforetaket».

Domstolen bemerker at en streng forståelse av ordlyden kan tilsi at overdratte krav ikke lenger kvalifiserer som en «forsikringsfordring», siden kreditor etter fordringen ikke hører til den persongruppen bestemmelsen angir. Samtidig er ikke de rettslige konsekvensene av å overdra en «forsikringsfordring» spesifisert i artikkelen. Bestemmelsen gir derfor ikke veiledning for hva løsningen skal være der kravet er overdratt til en tredjeperson.

Direktivets artikkel 277 gir medlemsstatene adgang til å bestemme at der en garantiordning opprettet i forsikringsforetakets hjemstat trer inn i forsikringskreditorenes rettigheter, skal kravene fra garantiordningen ikke omfattes av prioritetsreglene i artikkel 275 nr. 1.

EFTA-domstolen finner at artikkel 268 nr. 1 bokstav g tolket i lys av artikkel 277, tilsier at artikkel 275 relaterer seg til kravet selv, og ikke til personen som har kravet. Når artikkel 277 uttrykkelig gir adgang til å nekte krav fra hjemstatens garantiordning fra den prioritet artikkel 275 krever, tilsier dette at fordringen må gis prioritet i henhold til artikkel 275 (1) i alle andre situasjoner hvor fordringen er overdratt til en tredjeperson. En annen tolkning vil innebære at artikkel 277 er overflødig.

EFTA-domstolen finner støtte for den kontekstuelle tilnærmingen i at en slik regel gjør det mulig for forsikringstakerne å få dekning hos en tredjepart, og dermed slippe selv å måtte forfølge sine krav mot forsikringsselskapet. Særlig gjelder dette der det er utfordrende å forfølge slike krav på individuell basis.

Domstolen legger dermed avgjørende vekt på at en kontekstuell og formålsrettet tolkning av artikkel 275 tilsier at kravet beholder status som «forsikringsfordring» der det er overdratt til en tredjeperson.

EFTA-domstolens konklusjon

En forsikringsfordring som omfattet av forsikringsdirektivet (solvens II) artikkel 268 (1) (g) skal gis prioritet etter artikkel 275 (1), også når kravet er overdratt til en tredjepart ved en juridisk transaksjon.

Direktiv 2009/138/EF (forsikringsdirektivet (Solvens II)) er inntatt i EØS-avtalens vedlegg IX.I, og gjennomført i lov 10. april 2015 nr. 17 om finansforetak og finanskonsern (finansforetaksloven). Behandlingen av forsikringskrav ved avvikling av forsikringsselskap, følger av forsikringsvirksomhetsloven § 2-8, sammenholdt med finansforetaksloven § 12-10 (3).

(E-17/24)

FA