Første spørsmål

Artikkel 34 pålegger medlemsstatene å tilby integreringsprogrammer de selv finner passende, men de må ta hensyn til den individuelles situasjon og behov. Videre følger det ikke av bestemmelsens ordlyd om statene kan gjøre slike programmer obligatoriske, med en eventuell bot for manglende deltakelse eller fullføring.

Av konteksten til artikkel 34, følger det at en person med internasjonal beskyttelse har flere rettigheter, blant annet utdanning, arbeid og helsehjelp. For at disse skal kunne utøves, kreves det at personen har skaffet seg visse kunnskaper, og især språkkunnskaper. Dette er kunnskaper som integreringsprogrammer skal gi. Bestemmelsen må også tolkes i lys av tilsvarende bestemmelse i Genève-konvensjonen (flyktningkonvensjonen), som bestemmer at statene i størst mulig grad skal lette integreringsprosessen.

Når det kommer til både bestemmelsens og direktivets formål er dette blant annet å legge til rette for integrering, samt å sikre minimumsrettigheter som er like i alle medlemsstater. Selv om medlemsstatene har en skjønnsmargin når det kommer til innholdet og den praktiske gjennomføringen av integreringsprogrammene, skal skjønnsmarginen ikke anvendes på en måte som hindrer gjennomføringen av direktivets overordnete formål.

I lys av disse tolkningsprinsippene finner EU-domstolen at integreringsprogrammene må ta hensyn til den enkeltes individuelle forutsetninger og utfordringer. En bot for manglende gjennomføring kan være i strid med plikten til å lette integreringsprosessen, særlig hvis den ikke i tilstrekkelig tar hensyn til den enkeltes utfordringer og sårbarhet.

Videre kan det ikke kreves å gjennomføre integreringsprogrammer dersom den enkelte allerede innehar tilstrekkelig med kunnskaper. Kravet til hva som skal regnes som tilstrekkelige kunnskaper, kan heller ikke settes for høyt, og det kan ikke gå ut på mer enn grunnleggende kunnskaper.

I alle tilfeller kan det ikke helt systematisk ilegges bot for manglende deltakelse eller fullføring av integreringsprogrammer, uten at det tas individuelle hensyn. En bot kan heller ikke være urimelig økonomisk byrde for den enkelte.

Etter nederlandsk lovgivning kan det ilegges bot opp til 1250 euro, et beløp EU-domstolen finner å være åpenbart urimelig.

Andre til fjerde spørsmål

Andre til fjerde spørsmål er i all hovedsak om artikkel 34 hindrer en medlemsstat å kreve at den enkelte selv bærer de fulle kostnadene til integrasjonsprogrammene. Dette inkluderer også spørsmålet om bestemmelsen tillater at det kan gis lån fra myndighetene for å finansiere deltakelse i integreringsprogrammet.

Ordlyden i bestemmelsen forplikter medlemsstatene til å sikre tilgang til integreringsprogrammer, uten at den eksplisitt hindrer statene i å kreve at deltakerne selv betaler.

Det er likevel slik at medlemsstatene ikke kan hindre effektiv tilgang til de rettighetene som fremkommer av direktivet, herunder deltakelse i integreringsprogrammer.

Hvis man ser på behovene til personer under internasjonal beskyttelse, situasjonen deres og deres særlige sårbarhet, sammen med prinsippet om proporsjonalitet og effektiv tilgang til rettigheter, så er det klart at artikkel 34 hindrer medlemsstatene i å pålegge deltakerne å betale de fulle kostnadene for integreringsprogrammer.

I prinsippet bør slike programmer være gratis for deltakerne. Likevel kan det kreves at deltakere med tilstrekkelige midler betaler deler av programmet selv, så lenge det er rimelig for den enkelte.

I den konkrete saken må deltakerne selv betale for integreringsprogrammet, noe som kan bli svært dyrt. Dette kan riktignok finansieres ved at det tas opp et lån, og lånet kan slettes dersom deltakeren fullfører programmet. I tillegg er det anledning til at den enkeltes betalingsevne tas hensyn til når størrelsen på de månedlige avdragene bestemmes.

Selv om det er en viss individuell tilpasning ved tilbakebetalingen, påpeker EU-domstolen at systemet er at den enkelte i prinsippet må betale for programmet selv. Dette er kostander som potensielt kan være svært høye.

Når en med internasjonal beskyttelse må bære så store utgifter, vil dette hindre ikke bare effektiv utøvelse av retten til å delta på integrasjonsprogram, men også effektiv utøvelse av de øvrige rettighetene som følger av direktivet.