Sakens bakgrunn

I EU har man en felles plattform for utveksling av balansestrøm, kalt TERRE, hvor nasjonale systemoperatører for kraftsystemet (TSOer) er medlemmer. Den sveitsiske TSO-en, Swissgrid, hadde i utgangspunktet fått tillatelse av samarbeidsorganet for TSO-er i EU til å delta i TERRE. EU-kommisjonen sendte imidlertid et brev til samarbeidsorganet der de hevdet at vilkårene for Sveits’ deltakelse ikke var oppfylt, og at samarbeidsorganet derfor ikke kunne vedta å inkludere Sveits i TERRE. Kommisjonen ba samarbeidsorganet om å ekskludere Swissgrid fra TERRE.

Swissgrid gikk så til underretten (General Court) med et ugyldighetssøksmål mot den angivelige beslutningen til Kommisjonen etter TEUV artikkel 263. Underretten kom til at brevet fra Kommisjonen ikke var en beslutning som kunne annulleres etter artikkel 263 og at Swissgrid uansett ikke hadde rettslig interesse, ettersom de ikke var adressat for brevet. Søksmålet ble derfor avvist.

Swissgrid anket underrettens avgjørelse til EU-domstolen med påstand om at søksmålet måtte tillates.

EU-domstolens vurdering

EU-domstolen innleder med å påpeke at for å avgjøre om et tiltak fra et EU-organ skal regnes som en beslutning som kan annulleres etter artikkel 263, er det avgjørende å se på tiltakets innhold heller enn dets formaliteter. Det sentrale er at tiltaket er ment å gi bindende rettsvirkninger. For å vurdere dette må man se hen til tiltakets innhold, konteksten det ble gitt og myndigheten til organet som ga det.

I denne saken er spørsmålene om det aktuelle brevet faktisk ga bindende rettsvirkninger overfor Swissgrid og om underretten hadde utledet riktig rettsregel når det kommer til om et rettssubjekt har rettslig interesse.

For det første kom EU-domstolen til, i motsetning til underretten, at det aktuelle brevet var ment å skape bindende rettsvirkninger. Underretten hadde lagt for stor vekt på brevets formelle karakter. Domstolen pekte på at det er avgjørende å se på brevets innhold, og kom etter en konkret vurdering til at brevet var ment å ha bindende rettsvirkninger.

For det andre kom EU-domstolen til at underretten ikke hadde anvendt vilkårene for å kunne anlegge et ugyldighetssøksmål korrekt, nærmere bestemt hvilken nærhet saksøker må ha til tiltaket. Siden det var EUs TSO-er, og ikke Swissgrid, som var brevets adressater, kom underretten til at Swissgrid ikke hadde tilstrekkelig tilknytning til tiltaket fordi Swissgrid ikke var gitt noen individuell rettighet. EU-domstolen påpeker at en individuell rettighet ikke er et vilkår når saksøkeren ikke er tiltakets adressat, slik at underretten dermed hadde anvendt uriktig rettslig standard for vurderingen.

EU-domstolen presiserte så vilkårene for når man kan gå til ugyldighetssøksmål mot et tiltak som ikke adresserer en selv.

For det første må det aktuelle tiltaket påvirke ens rettsstilling, og for det andre må tiltaket ikke tillate en skjønnsmargin til adressatene. For det tredje må man være individuelt berørt, i den betydning at tiltaket berører en selv på grunn av visse egenskaper som er særlige for dem eller at den faktiske situasjonen individualiserer en selv fra alle andre.

EU-domstolens konklusjon

EU-domstolen opphevet underrettens avgjørelse og henviste saken tilbake til underretten. Underretten hadde anvendt TEUV artikkel 263 med tilhørende rettspraksis feil ved å angi en for snever rettsregel når det kommer til hvem som har rettslig interesse til å anlegge et ugyldighetssøksmål. Underretten skal etter denne dommen ta stilling til den konkrete vurderingen av om Swissgrid har rettslig interesse, samt hovedspørsmålet i saken – nemlig om det aktuelle brevet skal annulleres.

TEUV artikkel 263 har sitt EØS-rettslige motstykke i ODA-avtalen artikkel 36. Denne dommen vil derfor kunne gi veiledning til hvordan ODA-avtalen artikkel 36 skal tolkes.

Sveits er verken en EU- eller EØS-stat, men sveitsiske rettssubjekter har, som denne saken viser, likevel anledning til å ta en sak til EU-domstolene når et EU-organ fatter en beslutning som påvirker deres rettsstilling. Det samme kan også gjelde for Norges eller norske rettssubjekters del, dersom det er politiske beslutninger som ikke bestemmes gjennom EØS-samarbeidet.

(C-121/23 P)

ESE