Sakens bakgrunn

Den 29. mars 2023 gikk Elmatica til søksmål mot Confidee og tidligere ansatt A, som hadde startet Confidee etter sin oppsigelse fra Elmatica. Elmatica krever erstatning for økonomisk tap, og hevder at Confidee og A har brutt lojalitetsplikten i arbeidsforhold, generalklausulen om god forretningsskikk og forretningshemmelighetsloven.

Elmatica krevde tilgang til en usladdet versjon av Confidees søknad om Skattefradrag for Forskning og Utvikling i et Nyskapende Næringsliv (SkatteFUNN). Søknaden inneholder forretningshemmeligheter relatert til utvikling av en ny IT-plattform. Den er dermed i utgangspunktet omfattet av bevisfritaket i tvisteloven § 22-10.

Både Oslo tingrett og Borgarting lagmannsrett avslo Elmaticas krav om tilgang til dokumentet uten først å innhente og gjennomgå det.

Elmatica anket saken til Høyesterett, som forela EFTA-domstolen følgende to spørsmål:

1. Krever EØS-retten at nasjonale domstoler eksplisitt avveier partenes motstående interesser ved spørsmål om fremleggelse av bevis som inneholder forretningshemmeligheter?

2. Plikter nasjonale domstoler å innhente omtvistede bevis som kan inneholde forretningshemmeligheter, for å vurdere om disse bevisene skal føres i rettergangen?

EFTA-domstolens vurdering

EFTA-domstolen behandler spørsmålene samlet.

Direktivet gjelder ulovlig tilegnelse, bruk eller formidling av forretningshemmeligheter, men fastsetter ikke tiltak for å beskytte forretningshemmeligheters fortrolighet i andre typer rettssaker, jf. E-11/23 Låssenteret med videre henvisninger.

Direktivet regulerer heller ikke uttrykkelig hvordan domstolene skal håndtere bevistvister der en part hevder at dens forretningshemmeligheter er krenket. I fravær av slik regulering er det opp til det nasjonale rettssystemet i den enkelte EØS-stat å bestemme prosessregler for å beskytte enkeltpersoners og markedsaktørers EØS-rettigheter. Reglene må imidlertid oppfylle kravene til effektivitet og ekvivalens. Dette innebærer at reglene ikke må være mindre gunstige enn dem som gjelder for tilsvarende nasjonale søksmål, og at de ikke må gjøre det umulig eller uforholdsmessig vanskelig å utøve EØS-rettigheter. I tillegg krever direktivet artikkel 6 nr. 2 bokstav c at tiltakene, fremgangsmåtene og rettsmidlene nevnt i artikkel 6 nr. 1 er virkningsfulle og virker avskrekkende. Det er opp til Norges Høyesterett i denne saken å vurdere om prosessreglene oppfyller disse kravene.

All EØS-rett må tolkes i lys av EØS-rettens generelle prinsipper. Avhengig av hvilke prinsipper det er tale om, vil EMK og EMDs rettspraksis være viktige kilder for å fastslå innholdet i disse prinsippene. Retten til respekt for privatliv og korrespondanse, i tillegg til retten til beskyttelse av forretningshemmeligheter, er generelle EØS-rettslige prinsipper som kan kreve beskyttelse av reelt fortrolige opplysninger, jf. E-11/23 Låssenteret.

Prinsippet om beskyttelse av fortrolige opplysninger er ikke absolutt. Legitime interesser kan rettferdiggjøre fremleggelse av slike opplysninger. Slike legitime interesser er blant annet kommet til uttrykk gjennom prinsippet om effektiv rettsbeskyttelse, inkludert retten til et effektivt rettsmiddel. Kjernen i sistnevnte er at man skal ha tilgang til en domstol som har kompetanse til å sikre respekt for rettighetene som EØS-retten sikrer, jf. E-11/23 Låssenteret.

Det er opp til nasjonale domstoler å vurdere hvordan man skal balansere kravene til effektiv rettsbeskyttelse og hensynet til en forsvarlig vurdering av kravets materielle innhold på den ene siden, og beskyttelse av fortrolige virksomhetsopplysninger på den andre siden.

Nasjonale domstoler må vurdere den begjærende partens interesse i å få de aktuelle dokumentene. Dette må skje i lys av andre muligheter som parten har og de skadevirkningene slik tilgang kan få for allmennhetens eller andre parters legitime interesser. For å motvirke potensielle «fisketurer» (søksmål anlagt for å få tilgang til fortrolige opplysninger), må domstolene avgjøre om beviset som kreves utlevert er relevant for kravet. Domstolen må også vurdere om det er nødvendig med tiltak for å beskytte bevisets fortrolighet. Se E-11/23 Låssenteret.

Direktivet artikkel 7 nr. 1 fastslår at tiltakene, fremgangsmåtene og rettsmidlene som direktivet fastsetter, skal anvendes på en måte som er forholdsmessig, unngår hindringer for lovlig handel på det indre marked og omfatter beskyttelsestiltak mot misbruk av dem. Artikkel 7 nr. 2 fastsetter også at nasjonale rettsmyndigheter på begjæring fra saksøkte kan treffe egnede tiltak når noen har anlagt søksmål om ulovlig tilegnelse, bruk eller formidling av en forretningshemmelighet i ond tro, på utilbørlig vis eller åpenbart uten grunnlag.

Nasjonale domstoler må altså kunne få tilgang til opplysninger som er nødvendige for at de med fullt kjennskap til faktum kan avgjøre om opplysningene kan utleveres, jf. C-450/06 Varec, C-927/19 Klaipėdos regiono og C-54/21 ANTEA POLSKA mfl.

Nasjonale domstoler har imidlertid ikke en absolutt plikt til å innhente det omtvistede beviset som ledd i avveiningen. Dette kunne potensielt forhindret private parter fra å håndheve rettigheter knyttet til beskyttelse av forretningshemmeligheter og økt risikoen for prosessmisbruk. Domstolene kan gjøre en skjønnsmessig vurdering av om beviset skal innhentes. Vurderingen må gjøres i samsvar med EØS-rettens generelle prinsipper, herunder retten til et effektivt rettsmiddel og effektiv rettsbeskyttelse.

EFTA-domstolens konklusjon

EFTA-domstolen konkluderer med at:

1. EØS-retten krever at nasjonale domstoler eksplisitt avveier partenes motstående interesser ved spørsmål om fremleggelse av bevis som inneholder forretningshemmeligheter. Dette må gjøres for å sikre en balanse mellom kravene til effektiv rettsbeskyttelse eller hensynet til en forsvarlig vurdering av kravets materielle innhold og beskyttelse av fortrolige virksomhetsopplysninger, herunder forretningshemmeligheter.

2. Nasjonale domstoler plikter ikke alltid å innhente omtvistede bevis som kan inneholde forretningshemmeligheter, for å vurdere om disse bevisene skal føres i rettergangen. Domstolene kan vurdere dette skjønnsmessig i tråd med EØS-rettens generelle prinsipper.

Direktiv (EU) 2016/943 [forretningshemmelighetsdirektivet] er gjennomført i lov 17. juni 2005 nr. 90 (tvisteloven).

(E-14/24)

EHM