Sakens bakgrunn

I 2006 tok forbrukeren NB opp et lån i en spansk bank med en løpetid på 35 år og med variabel rentesats der renten fulgte en referanseindeks som fastsettes av den spanske sentralbanken og publiseres. Referanseindeksen fastsettes med grunnlag i et gjennomsnitt av renter og omkostninger ved lån gitt i måneden forut for fastsettelsen. Siden også omkostninger, ikke bare renten, inngår i beregningsgrunnlaget, vil indeksen gi uttrykk for effektiv rente, og dermed ligge høyere enn den nominelle markedsrenten. Kredittinstitusjonene ble gjort uttrykkelig oppmerksomme på dette i et rundskriv i 1994. Siden den gang har referanseindeksen blitt endret en rekke ganger.

NB anla i mars 2022 søksmål ved førsteinstansdomstolen i San Sebastián med påstand om at rentereguleringsvilkåret er urimelig. Søksmålet har gitt den spanske domstolen atskillig å lure på, og den forela ikke mindre enn 22 spørsmål for EU-domstolen. Spørsmålene EU-domstolen besvarer kan sorteres i tre grupper. Den første gruppen spørsmål gjelder det nærmere innholdet i klarhetskravet etter direktiv 93/13/EØF artikkel 4 og artikkel 5, den andre gruppen elementer i urimelighetsvurderingen etter direktiv 93/13/EØF artikkel 3, og den tredje gruppen virkningene av at det aktuelle vilkåret er urimelig.

Spørsmålene knyttet til klarhetskravet

Spørsmålene knyttet til klarhetskravet kan sammenfattes som et spørsmål om kravet kan tilfredsstilles gjennom en ren henvisning til nasjonalbankens referanseindeks, og EU-domstolen besvarer dette bekreftende. Långiver behøver dermed ikke selv redegjøre for hvordan indeksen fastsettes, med mindre denne informasjonen ikke er tilgjengelig for en alminnelig opplyst gjennomsnittsforbruker. I slike tilfeller skal imidlertid långiver redegjøre for hvordan indeksen bestemmes og også opplyse om forhold som anses vesentlige for forbrukernes vurdering av de økonomiske konsekvensene av indeksen for det lånet som er tilbudt.

Det kan være grunn til å merke seg at EU-domstolen uttrykkelig påpeker at det er uten betydning at referanseindeksen ikke gir et dekkende bilde av markedsrenten. Grunnen til dette er at funksjonen til kontraktsvilkåret som henviser til referanseindeksen er å bestemme endringer i renten på lånet.

Spørsmålene knyttet til urimelighetsvurderingen

For så vidt gjelder den spanske domstolens spørsmål knyttet til urimelighetsvurderingen, i alt syv spørsmål, sammenfatter EU-domstolen disse i fire.

Det første spørsmålet er om det er av betydning ved urimelighetsvurderingen av rentereguleringsklausulen at klausulen utelukkende viser til referanseindeksen, selv om det fremgår av grunnlaget for innføringen av referanseindeksen at den, blant annet fordi også etableringskostnader inngår, ikke gir et dekkende uttrykk for årlig effektiv rente. EU-domstolen innleder med å fremheve at der en nasjonal domstol finner at en klausul ikke tilfredsstiller klarhetskravet, skal den vurdere om vilkåret er urimelig. I forlengelsen av dette uttaler EU-domstolen at en forutsetning for en urimelighetsvurdering av det aktuelle vilkåret er at den nasjonale domstolen finner at klarhetskravet ikke er tilfredsstilt. EU-domstolen understreker at en kontraktsklausul ikke automatisk er urimelig bare fordi den ikke tilfredsstiller klarhetskravet. EU-domstolen påpeker deretter at det følger av direktiv 93/13/EØF artikkel 3 at et avtalevilkår er urimelig dersom det medfører en vesentlig skjevhet i partenes rettigheter og plikter i forbrukerens disfavør. Det ligger nær å lese domstolen slik at dette gjelder uavhengig av om klausulen tilfredsstiller klarhetskravet eller ikke.

Ved vurderingen av om «det til tross for kravet om god tro» foreligger en betydelig skjevhet, er vurderingstemaet om den næringsdrivende i redelige og jevnbyrdige forhandlinger med forbrukeren med rimelighet kunne forvente at forbrukeren ville akseptere klausulen.

Det andre spørsmålet er om det er av betydning ved vurderingen av rentereguleringsklausulen at vilkår i låneavtaler som danner grunnlag for referanseindeksen er funnet urimelige, og dermed ugyldige. EU-domstolen finner at det har det ikke.

Det tredje spørsmålet er i korthet om banken uten videre kan anses å opptre i samsvar med kravet om «god tro» der rentereguleringsklausulen knytter an til en referanseindeks fastsatt av offentlige myndigheter. Dette besvarer EU-domstolen benektende, og understreker at vurderingen av om rentereguleringsklausulen er urimelig, skal ta hensyn til de konkrete forholdene i saken, blant annet manglende overholdelse av klarhetskravet, en sammenligning av rentereguleringsklausulens virkninger sammenholdt med de beregningsmåter som vanligvis benyttes og rentesatsen på alminnelige markedsvilkår på avtaletidspunktet.

Med det fjerde spørsmålet ønsker den spanske domstolen svar på om det ved urimelighetsvurderingen er relevant å sammenligne metoden for fastsettelsen av den referanseindeksen rentereguleringsklausulen viser til med hvordan den referanseindeksen som stort sett benyttes i lignende avtaler i Spania beregnes. EU-domstolen besvarer dette bekreftende, men understreker at den eventuelle skjevhet til skade for forbrukeren som følger av rentereguleringsklausulen i siste hånd ikke avhenger av referanseindeksen, men av den rentesats anvendelsen av indeksen resulterer i. Samtidig fremhever EU-domstolen at det ikke kan utelukkes at særtrekk ved beregningen av den rentesats forbrukeren skal svare, eller ved selve referanseindeksen, kan forårsake en skjevhet til skade for forbrukeren.

Spørsmålene knyttet til urimelighetsvirkninger

Direktiv 93/13/EØF artikkel 6 bestemmer at urimelige vilkår ikke skal binde forbrukeren. Dette innebærer at avtalen som hovedregel skal opprettholdes uendret, men uten det eller de urimelige vilkårene. Dersom avtalen ikke kan opprettholdes uten de urimelige vilkårene, er utgangspunktet at avtalen bortfaller, og mottatte ytelser tilbakeføres. Dette kan ha skadelige virkninger for forbrukeren, typisk i låneforhold, og nasjonale domstoler kan derfor i slike tilfeller erstatte det eller de urimelige vilkårene med deklaratoriske regler i nasjonal rett. Dette forutsetter at det finnes slike regler i nasjonal rett som tilfredsstiller EU-domstolens definisjon av slike. Det er imidlertid ikke adgang til å supplere avtalen slik at skjevheten som følger av det urimelige vilkåret avhjelpes.

Det siste spørsmålet EU-domstolen tar stilling til, er om direktiv 93/13/EØF er til hinder for å anvende nasjonale regler som gir långiver rett til tilbakebetaling av hele lånebeløpet med tillegg av lovbestemt rente fra det tidspunkt lånet ble stilt til låntakers disposisjon i situasjoner der låneavtalen ikke kan opprettholdes uten det urimelige vilkåret. EU-domstolen understreker at de krav den næringsdrivende kan gjøre gjeldende overfor forbrukeren i slike situasjoner, ikke kan være av en slik art at de reduserer den avskrekkende virkning direktivet er ment å ha. Dette utelukker at långiver kan kreve mer enn tilbakebetaling av lånebeløpet, eventuelt med tillegg av renter som forfaller etter kravet om tilbakebetaling av lånebeløpet.

Direktiv 93/13/EØF ble innlemmet i EØS-avtalen vedlegg XIX ved EØS-komiteens beslutning nr. 7/94. Direktivets krav til privatrettslig urimelighetssensur er gjennomført i norsk rett med avtaleloven § 37. Avgjørelsen vi har omtalt her er bare en av svært mange som gjelder klausuler i låneavtaler. Avgjørelsen er ikke helt lett å lese, og illustrerer godt de problemer EU-domstolen møter når den skal avgi tolkningsuttalelser om noe så konkret som avtalesensur. Avgjørelsen gjelder, som så mange andre, forholdet mellom rentereguleringsklausuler og direktivets forbud mot urimelige avtalevilkår. Et felles trekk ved disse avgjørelsene er at rentereguleringsklausulene uttrykkelig knytter an til en indeks. På dette punkt skiller rentereguleringsklausulene i de låneavtalene EU-domstolen har vurdert seg fra dem EFTA-domstolen vurderte i forente saker E-13/22 og E-1/23. Rentereguleringsklausulene i disse sakene var kjennetegnet ved at de ga bankene nær full diskresjon med hensyn til rentereguleringer. Etter det EuroRetts redaksjon kjenner til, er rentereguleringsklausuler brukt av norske banker bragt inn for Finansklagenemnda.

Avgjørelsen illustrerer også godt forskjellen mellom urimelighetssensur etter avtaleloven § 36 og avtaleloven § 37. Der urimelighetsvurderingen etter avtaleloven § 36 er rettet mot avtalen som helhet, er vurderingen etter avtaleloven § 37 rettet mot det enkelte vilkår, og der urimelighet etter avtaleloven § 36 gir domstolen vid adgang til å lempe avtalen, er virkningen av urimelighet etter avtaleloven § 37 at det urimelige vilkåret anses aldri å ha eksistert, og avtalen for øvrig opprettholdes uendret.

(C-300/23)

FA