Sakens bakgrunn

Domstolen behandlet to saker sammen, henholdsvis en om en dommer fra Polen og en om to dommere fra Litauen.

Den polske regjeringen hadde ved vedtakelsen av statsbudsjettet for 2022 og 2023 fryst dommerlønninger som en del av budsjettkutt for å oppnå budsjettbalanse, og dermed fraveket den modellen for fastsetting av dommerlønninger som ellers blir fulgt. Den polske dommeren mente at regjeringen ikke hadde adgang dette.

De litauiske dommerne hadde fremmet et erstatningskrav der de anførte at fastsettingen av lønnen til dommerne i for stor grad er politisk og ikke gir den forutsigbarhet som kreves for å sikre dommeres uavhengighet.

De litauiske dommerne viste videre til at justisdepartementet og advokatforeningen hadde gitt en anbefaling om maksimalt salær for advokater i sivile saker, hvor timeprisen var langt høyere enn dommernes timelønn. Dommerne mente at dette er diskriminerende.

Domstolen behandlet de to sakene samlet. Det første spørsmålet var om TEU artikkel 19 (1) andre ledd, sett i lys av TEU artikkel 2, hindrer lovgivende og utøvende myndigheter i å vedta skjønnsmessige regler for dommeres lønn. Det andre spørsmålet var om lovgivende og utøvende myndigheter kan fravike den lovgivning som bestemmer dommeres lønn ved å minske økningen av, fryse eller sette ned lønnen.

EU-domstolens vurdering

Medlemsstatene står fritt til å velge sin konstitusjonelle modell og organisere den dømmende makt. Det er likevel noen EU-rettslige krav som statene må oppfylle, blant annet etter TEU artikkel 2 og artikkel 19.

TEU artikkel 19 (1) andre ledd bestemmer at medlemsstatene skal sikre rettighetene som følger av EU-retten på nasjonalt nivå og at rettighetene skal ha effektiv beskyttelse av domstolene. Uavhengige domstoler er i kjernen av retten til effektiv domstolsbeskyttelse. Uavhengige domstoler har avgjørende betydning ikke bare for borgernes garanti for de rettigheter som følger av EU-retten, men også for vernet om medlemsstatenes felles verdier som fremkommer av TEU artikkel 2. En forutsetning for uavhengige domstoler er at dommerne utøver oppgavene sine selvstendig, uten utilbørlig press som kan påvirke innholdet i beslutningene.

Reglene for hvordan dommeres lønn fastsettes er med på å sikre uavhengigheten som kreves i en rettsstat. Medlemsstatene har en bred skjønnsmargin når de vedtar budsjetter og prioriterer statens utgifter. Det stilles likevel krav til metoden for beregning av dommeres lønn, ved at lønnen fastsettes slik at det ikke sås tvil om dommernes uavhengighet fra den lovgivende og utøvende makt.

EU-domstolen finner at vedtak fra FN og Europarådet kan gi veiledning for tolkningen av EU-retten på dette området. Under henvisning til prinsippene redegjort for over, sammen med retningslinjer fra FN og Europarådet, bemerker EU-domstolen at reglene for fastsettelse av dommeres lønn må være objektive, forutsigbare, stabile og transparente. Dette skal utelukke vilkårlig innblanding i reglene fra lovgivende og utøvende myndigheter.

Medlemsstatene kan fravike hovedreglene om dommeres lønnsfastsettelse. På samme måte som for hovedreglene, stilles det krav om at disse unntaksreglene er gitt ved lov og er objektive, forutsigbare og transparente. I tillegg må unntaksreglene være begrunnet i allmennhetens interesse.

Et slikt unntak skal likevel bare benyttes i særlige situasjoner og være midlertidig, nødvendig og proporsjonalt. Unntaket kan heller ikke utelukkende rette seg mot dommere, men må gjelde for en større gruppe av embetsverket. Reglene må kunne prøves rettslig.

Videre skal lønnsnivået tilsvare embetets betydning og ansvar. Dette skal sikre at dommeren beskyttes fra eksternt press og hindre korrupsjon.

EU-domstolen bemerket at den polske regjeringen forfulgte et legitimt formål da den måtte kutte i utgifter i 2022 og 2023. Selv om kuttene synes å være rettet utelukkende mot dommere, kan det være at kuttene er en del av en større reform hvor dommerne i tidligere budsjetter har blitt skjermet. Det vil være opp til den anmodende domstolen å gjøre den konkrete vurderingen.

For de litauiske dommerne bemerker EU-domstolen at reglene for lønnsfastsettelse for dommere synes å oppfylle de nevnte kravene. Lønnen synes også å være på et tilfredsstillende høyt nivå.

Til anførselen om diskriminering, bemerker EU-domstolen at det er adgang til å sette dommeres lønninger lavere enn andre juristers lønninger.

EU-domstolens konklusjon

EU-domstolen konkluderer med at TEU artikkel 19 (1) andre ledd ikke er til hinder for at lovgivende eller utøvende myndigheter vedtar regler for dommeres lønn, under forutsetning av at det er detaljerte regler som er objektive, forutsigbare, stabile og transparente. I tillegg må lønnen være på et nivå som speiler embetets betydning og ansvar. Reglene må også kunne prøves rettslig.

Lovgivende og utøvende myndigheter kan innføre midlertidige unntaksregler, så lenge de følger de samme strenge kravene, fremmer allmenne hensyn, er midlertidige, nødvendige og proporsjonale. Også unntaksregler skal kunne prøves rettslig.

Verken TEU artikkel 19 eller artikkel 2 har sitt motstykke i EØS-avtalen. Dommen vil likevel være relevant for EØS-retten. Artikkel 19 (1) andre ledd gir uttrykk for prinsippet om effektiv rettighetsbeskyttelse, som innebærer at medlemsstatene plikter å sørge for at EU-retten kan prøves for domstolene. Dette prinsippet gjelder også i EØS-retten, jf. bl.a. E-11/12 avsnitt 117 og E-15/12 avsnitt 126.

Artikkel 2 gir uttrykk for grunnleggende prinsipper i EU-retten, inkludert rettsstatlige prinsipper. Selv om disse mangler uttrykkelig forankring i EØS-avtalen, har slike grunnleggende prinsipper en tydelig plass i EØS-retten. Dette kommer frem bl.a. i sak E-14/24, som er omtalt i denne utgaven av EuroRett.

I denne saken legger EU-domstolen vekt på vedtak fra både FN og Europarådet i sin tolkning av EU-retten. Domstolen har til vane å se til rettskilder utenfor EU-systemet i menneskerettslige spørsmål.

(Forente saker C-146/23 & C-374/23)

ESE