Sakens bakgrunn

To italienske selskap i sektoren for jern- og stålstøperi hadde søkt italienske myndigheter om støtte til demontering og destruksjon av en produksjonsenhet. Etter italiensk lovgivning var det to vilkår for å få slik støtte: at produksjonsenheten faktisk ble destruert og at produksjonsenheten ble overdratt til et annet selskap som utelukkende ble opprettet for å gjennomføre destruksjonen.

Italienske myndigheter endret så støtten til en lavere sum på grunn av den såkalte de minimis-regelen om statsstøtte. Etter de minimis-regelen vil statsstøtte under 300 000 euro over en treårsperiode ikke regnes som statsstøtte, fordi det anses som for lite til å påvirke handelen eller konkurransen i det indre markedet.

De to italienske selskapene gikk til søksmål mot vedtakene om å sette ned støtten. De anførte at støtten ikke er statsstøtte etter TEUV art. 107 og dermed ikke omfattes av forbudet. Selskapene tapte i hver sin sak i førsteinstansen, og anket. Ankedomstolen forela EU-domstolen spørsmål om den italienske støtten innebærer statsstøtte etter TEUV art. 107. EU-domstolen behandlet de to sakene samlet.

EU-domstolens vurdering

Domstolen kan gi fortolkninger om det rettslige innholdet av begrepet «statsstøtte», men det hører under EU-kommisjonens kompetanse å avgjøre om en slik støtte er forenlig med det indre markedet.

Etter EU-domstolens rettspraksis er det fire vilkår som må være oppfylt for at et tiltak skal kvalifisere som statsstøtte etter TEUV art. 107. For det første må tiltaket utgjøre en statlig inngripen eller en inngripen ved bruk av offentlige midler. For det andre må tiltaket kunne påvirke handelen i EU. For det tredje må tiltaket gi mottageren en selektiv fordel. For det fjerde må tiltaket være eller kunne være konkurransevridende.

Det domstolen i hovedsak skal svare på i denne saken, er om den italienske støtten er en fordel for selskapene som kan være konkurransevridende eller påvirke handelen mellom medlemsstatene.

Et tiltak trenger ikke å faktisk være konkurransevridende eller påvirke handelen – det kreves kun at den er i stand til det. Kravet om å påvirke handelen gjelder også der støttemottakerne ikke selv deltar i grensekryssende samhandling, men likevel deltar i et marked der det er effektiv konkurranse. Det er heller ikke en nedre beløpsgrense for støtten.

I den konkrete saken synes det, ut fra de opplysningene domstolen har fått, at det relevante markedet i saken var åpent for konkurranse ved tidspunktet støtten ble gitt og at støtten kunne påvirke samhandelen og være konkurransevridende.

Det er mer tvil om støtten innebar en «fordel» for selskapene, siden støtten var knyttet til destruksjonen av produksjonsenhetene og at utregningen av støtten ikke var knyttet opp mot verdien produksjonsenhetene kunne hatt etter destruksjon. Et tiltak vil, uansett innhold eller formål, innebære en fordel for mottakeren dersom det innebærer en fordel de ikke ville kunne oppnå under alminnelige markedsforhold. Dette innebærer både positive fordeler, slik som subsidier, men også andre former for støtte, slik som vil lette utgifter som vanligvis påløper for en bedrift.

Motsetningsvis vil det ikke innebære «støtte» dersom en bedrift kunne oppnå den samme fordelen i markedet under alminnelige markedsforhold. For å undersøke dette nærmere må man se på om staten har operert som markedsaktør eller i egenskap som offentlig myndighet. Ut ifra de fakta som foreligger for domstolen, er domstolen imidlertid ikke i tvil om at det synes som den italienske staten opptrådte som en offentlig aktør i dette tilfellet.

EU-domstolens konklusjon

Støtten fra italienske myndigheter er en fordel som er i stand til å påvirke samhandelen på det indre markedet, gitt at den nasjonale domstolen finner at selskapet ikke kunne ha fått den samme fordelen under alminnelige markedsforhold, og at det foreligger effektiv konkurranse på det relevante markedet.

TEUV art. 107 har sitt EØS-rettslige motstykke i EØS-avtalen art. 61, og EU-domstolens praksis vil ha betydning for tolkningen av EØS-avtalen art. 61.

De minimis-regelen er gitt ved kommisjonsforordning (EU) 2023/2831 og er gjort til norsk rett gjennom forskrift 2. januar 2023 nr. 2 om unntak fra notifikasjonsplikt for offentlig støtte.

De minimis-regelen har ikke innvirkning på hva som rettslig sett regnes som statsstøtte etter TEUV art. 107/EØS art. 61, men er et unntak fra plikten til å varsle Kommisjonen/ESA om statsstøtte. EU-domstolens uttalelse i denne saken om at det ikke er en nedre grense for støttens beløp ved tolkningen av TEUV art. 107, er dermed ikke en sensur av eller har påvirkning på de minimis-regelen.

ESE