Sakens bakgrunn

En afghansk statsborger av pashtunsk opprinnelse søkte asyl i Østerrike på grunn av en blodfeide i hjemlandet. Blodfeiden skyldtes en eiendomstvist mellom faren og hans fettere. Mannen hevdet han risikerte forfølgelse fordi faren og broren allerede var drept av fetterne.

Mannens asylsøknad ble først avslått av østerrikske myndigheter, som mente søknaden var økonomisk motivert. Mannen tok saken inn for den føderale forvaltningsdomstolen. Domstolen innvilget asyl, ettersom den fant det bevist at mannen risikerte å bli drept eller utsatt for vold ved retur til Afghanistan. Afghanske myndigheter kunne ikke gi nødvendig beskyttelse mot blodfeiden.

Staten anket avgjørelsen inn til øverste forvaltningsdomstol, som forela EU-domstolen fire spørsmål.

Domstolens begrunnelse

EU-domstolen behandler spørsmålene sammen. Spørsmålets kjerne er om artikkel 10 nr. 1 bokstav d må forstås slik at en asylsøker som forfølges som ledd i en blodfeide i hjemlandet, fordi et av hans familiemedlemmer er involvert i en eiendomstvist, risikerer forfølgning fordi han er del av en «particular social group».

Det følger av artikkel 10 nr. 1 bosktav d at det er to kumulative vilkår for at en gruppe skal være en «particular social group». For det første må medlemmene av gruppen dele minst en av de følgende tre egenskaper: (1) en «innate characteristic», en «common background that cannot be changed» eller en «characteristic or belief that is so fundamental to identity or conscience that a person should not be forced to renounce it». For det andre må gruppen ha en «distinct identity» i hjemlandet fordi «it is perceived as being different by the surrounding society», jf. C-646/21 Women identifying with the value of gender equality.

Det er ikke bestridt at det første vilkåret er oppfylt; familiemedlemmene deler en «innate characteristic» eller en «common background that cannot be changed» som følge av familietilknytningen deres.

Hva gjelder det andre vilkåret, spør den foreleggende domstolen om den må vurdere om familiemedlemmene har en «distinct identity» isolert fra om de er «perceived as being different by the surrounding society».

Det følger av ordlyden i artikkel 10 nr. 1 bokstav d at det avgjørende er om gruppen anses som annerledes av samfunnet rundt. Gruppens «distinct identity» kan ikke vurderes isolert fra hvordan samfunnet rundt anser gruppen – disse må vurderes sammen.

Det er medlemsstaten som må vurdere hvilket «surrounding society» som er relevant i vurderingen av om en «particular social group» eksisterer.

Videre må «membership of a particular social group» etableres uavhengig av risikoen for forfølgelse i hjemlandet, jf. C-621/21 Women victims of domestic violence.

Gruppen må bli ansett for å være annerledes av en betydelig andel av samfunnet på grunn av sosiale, moralske eller juridiske normer. Det kan ikke være avgjørende at bare noen få individer i det omkringliggende samfunnet anser gruppen for å ha en distinkt identitet. Det holder heller ikke at enkelte personer som bedriver forfølgelse, i statusdirektivets forstand, anser gruppen som annerledes. Ei heller er det tilstrekkelig at de som selv forfølges anser seg selv for å være annerledes fra resten av samfunnet. Dette ville gjort vilkåret om å tilhøre en «particular social group» virkningsløst.

At gruppen anses annerledes av en betydelig del av samfunnet kan bevises gjennom blant annet forskjellsbehandling eller eksklusjon, til og med generell marginaliserende stigmatisering av gruppemedlemmene, jf. C-621/21 Women victims of domestic violence og C-646/21 Women identifying with the value of gender equality.

Det følger av det ovennevnte at en asylsøker som i hjemlandet bare er utsatt for en blodfeide rettet mot alle eller noen av familiemedlemmene hans som følge av en eiendomstvist, ikke er del av en «particular social group». En slik asylsøker har derfor ikke krav på flyktningstatus etter statusdirektivet.

Når en asylsøker ikke har krav på flyktningstatus, må imidlertid myndighetene vurdere om asylsøkeren kvalifiserer til subsidiær beskyttelse, jf. direktiv 2013/32/EU artikkel 10 nr. 2.

Etter statusdirektivet artikkel 2 bokstav f kvalifiserer en person til subsidiær beskyttelse hvis han er en tredjelandsborger uten flyktningstatus som det er grunnlag for å tro vil utsettes for en reell risiko for å lide alvorlig skade og som ikke kan eller er villig til å benytte seg av landets beskyttelse. Dette kan omfatte personer som risikerer å bli drept eller utsatt for vold av familiemedlemmer, uavhengig av grunnene for dette.

Domstolens konklusjon

EU-domstolen konkluderer med at artikkel 10 nr. 1 bokstav d ikke skal forstås slik at en asylsøker som forfølges som ledd i en blodfeide i hjemlandet, fordi et av hans familiemedlemmer er involvert i en eiendomstvist, risikerer forfølgning fordi han er del av en «particular social group».

Direktiv 2011/95/EU (statusdirektivet) er ikke en del av EØS-avtalen, og er derfor ikke gjennomført i norsk rett. Direktivet er imidlertid ment å gjennomføre Flyktningkonvensjonen, som Norge er part til. Lov 15. mai 2008 nr. 35 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven) er i tillegg i stor grad utformet i samsvar med statusdirektivet og Flyktningkonvensjonen. EU-domstolens tolkningsuttalelser om statusdirektivet vil derfor som oftest være en relevant rettskilde for tolkningen av tilsvarende bestemmelser i norsk rett, selv om EU-domstolen ikke er en autoritativ fortolker av Flyktningkonvensjonen.

EHM