Sakens bakgrunn

Saken gjelder tillatelse til en større boligutbygging med 123 leiligheter i Irland. I forbindelse med søknaden ble det gjennomført forundersøkelser, men disse tok ikke spesifikt hensyn til prosjektets innvirkning på flaggermus eller biologisk mangfold selv om enkelte trær som kunne huse flaggermus skulle felles. Myndighetene la til grunn at prosjektet ikke ville ha betydelige miljøkonsekvenser, og ga tillatelse uten krav om miljøkonsekvensutredning. Dette til tross for Waltham Abbey Residents Association, en interesseorganisasjon for innbyggerne i Waltham, hadde dokumentert at flaggermus, som har særskilt beskyttelse etter direktiv 92/43/EØF (habitatdirektivet), benyttet området.

Saken ble brakt inn for High Court i Irland, som forela EU-domstolen fem spørsmål.

Domstolens begrunnelse

EU-domstolen behandler spørsmålene samlet. Spørsmålets kjerne er om prosjektdirektivet artikkel 4 nr. 4–6 pålegger utbyggeren eller myndighetene å fjerne tvil om at et prosjekt medfører vesentlige miljøkonsekvenser eller, om det ikke er mulig, å gjennomføre en konsekvensutredning, i situasjoner der en tredjepart har dokumentert at prosjektet kan ha vesentlige miljøkonsekvenser.

Prosjektdirektivet artikkel 2 nr. 1 krever at prosjekter som kan ha vesentlige miljøkonsekvenser underkastes en konsekvensutredning. Et prosjekt kan ha vesentlige miljøkonsekvenser om det kan lede til betydelige eller irreversible endringer i miljøfaktorer som fauna, flora, jord eller vann, jf. C-526/16 Kommisjonen mot Polen.

Artikkel 4 nr. 2 bestemmer at myndighetene skal vurdere fra sak til sak og/eller gjennom generelt fastsatte kriterier om prosjekter som er opplistet i vedlegg II må konsekvensutredes.

Når medlemsstatene beslutter å kreve en avgjørelse om hvorvidt prosjekter som er oppført i vedlegg II skal konsekvensutredes, gir artikkel 4 nr. 4 og 5 anvisning på en screening-prosess. EU-domstolen går videre inn på hvordan denne prosessen ser ut.

For det første må utbyggeren gi informasjon om prosjektets egenskaper og dets antatte vesentlige miljøvirkninger. Vedlegg IIA gir en detaljert liste over informasjon som skal gis. Informasjonen må blant annet inkludere en beskrivelse av de sidene av miljøet som kan påvirkes vesentlig av prosjektet og en beskrivelse av prosjektets antatte miljøvirkninger.

For det andre må beslutningsmyndigheten treffe avgjørelse på grunnlag av de opplysningene utbyggeren fremlegger, tatt i betraktning de relevante seleksjonskriteriene i vedlegg III.

For det tredje må avgjørelsen om hvorvidt prosjektet må konsekvensutredes offentliggjøres og indikere blant annet hovedårsakene for avgjørelsen.

Direktivet forplikter ikke beslutningsmyndigheten eksplisitt til å be utbyggeren om supplerende informasjon, og heller ikke til å innhente ytterligere informasjon selv, der en tredjepart har inngitt innspill om mulige vesentlige miljøkonsekvenser av prosjektet. Direktivet krever ikke at offentligheten høres under screening-prosessen. Det spesifiserer heller ikke når beslutningsmyndigheten bør kreve at utbyggeren gir supplerende informasjon.

Imidlertid følger det av artikkel 2 nr. 1 at prosjektet må konsekvensutredes når det er en mulighet for at prosjektet vil ha vesentlige miljøkonsekvenser. Hensett til føre-var-prinsippet foreligger en slik mulighet når det ikke kan utelukkes på grunnlag av objektive bevis at prosjektet kan antas å ha vesentlige miljøvirkninger, jf. C-526/16 Kommisjonen mot Polen.

Det følger av dette at beslutningsmyndigheten må pålegge utbyggeren å gi supplerende informasjon før den bestemmer om en konsekvensutredning er påkrevd, dersom en tredjepart har gitt informasjon som påviser en mulighet for at prosjektet har vesentlige miljøkonsekvenser, og myndigheten ikke kan avkrefte muligheten selv.

Beslutningsmyndigheten kan imidlertid ikke konkludere med at det er en mulighet for at prosjektet vil ha vesentlige miljøvirkninger bare fordi opplysningene utbyggeren har gitt er mangelfulle. Beslutningsmyndigheten må først ha bedt utbyggeren om supplerende informasjon.

Domstolens konklusjon

Prosjektdirektivet artikkel 4 nr. 4–6 pålegger utbyggeren eller myndighetene å fjerne tvil om at et prosjekt medfører vesentlige miljøkonsekvenser eller, om det ikke går, å gjennomføre en konsekvensutredning, der en tredjepart har gitt dokumentasjon som påviser en mulighet for at prosjektet har vesentlige miljøkonsekvenser.

Direktiv 2011/92/EU [Miljøvirkningsdirektivet 2011] («Prosjektdirektivet») er inntatt i EØS-avtalens vedlegg XX, og gjennomført i flere lover og forskrifter, herunder forskrift 21. juni 2017 nr. 854 om konsekvensutredninger.

Avgjørelsen opprettholder EU-domstolens praksis om at prosjekter skal konsekvensutredes der de muligens er «likely» å ha vesentlige miljøvirkninger. Praksisen er i tråd med direktivets ordlyd. Det heter i artikkel 2 nr. 1 at statene skal treffe alle nødvendige tiltak for å «ensure» at prosjekter som er «likely» å ha vesentlige miljøvirkninger, skal konsekvensutredes. Ordet «ensure», lest i lys av føre-var-prinsippet, kan nemlig forstås som å pålegge statene en sikkerhetsmargin. Dette gjør imidlertid at ordet «likely» mister sin betydning i artikkel 2 nr. 1. Det hadde da vært enklere – og tilsynelatende gitt samme rettstilstand – om det stod i direktivet at prosjekter som kan ha vesentlige miljøvirkninger, må konsekvensutredes. At ordet «likely» er uten betydning bør dermed reflekteres i gjennomføringsaktene til direktivet.

EHM