Sakens bakgrunn

Et belgisk selskap, (Wibra SA), startet på eget initiativ en rettsprosess for restrukturering og virksomhetsoverdragelse ved belgiske domstoler. Før restruktureringen og virksomhetsoverdragelsen var gjennomført ble Wibra SA slått konkurs. Konkursboets verdier ble senere overført til et nyopprettet selskap, Wibra SLR.

I forbindelse med restruktureringen hadde Wibra SA brutt plikter til informasjon til og konsultasjon av selskapets ansatte, og dermed pådratt seg erstatningsansvar. Spørsmålet for EU-domstolen var om Wibra SLR hadde overdratt erstatningsansvaret eller ikke, og dermed om de måtte svare for erstatningsansvaret til Wibra SA. I virksomhetsoverdragelsesdirektivet artikkel 5 (1) er det nemlig et unntak fra direktivets arbeidstakerrettighetsbestemmelser når den overdragende virksomheten er en del av konkursbehandling. Den belgiske forretningsdomstolen forela EU-domstolen spørsmål om artikkel 5 (1) kommer til anvendelse på et tilfelle der restruktureringsprosessen starter før virksomheten blir slått konkurs.

EU-domstolens vurdering

Innledningsvis bemerker EU-domstolen at direktivets formål er å beskytte ansatte, og at bestemmelsen i artikkel 5 (1) er et unntak med hensyn til direktivets formål. Siden det er et unntak, må bestemmelsen tolkes restriktivt, jf. blant annet C-126/16 Federatie Nederlandse Vakvereniging and Others.

Det er tre kumulative vilkår som må være oppfylt for at artikkel 5 (1) skal komme til anvendelse. For det første må overdragende virksomhet være under en konkursbehandling eller annen liknende insolvensbehandling. For det andre må behandlingen ha blitt igangsatt med det å likvidere selskapets verdier for øye. For det tredje må behandlingen foregå under tilsyn av et kompetent offentlig organ.

Angående første vilkåret, er det ikke tilstrekkelig at konkursbehandling er blitt påbegynt – det er også et krav om at behandlingen faktisk fører til konkurs. Likevel er det ikke et krav om at konkursbehandlingen starter før overdragelsesprosessen, så lenge resultatet blir at virksomheten erklæres konkurs. I et slikt tilfelle er det opp til den anmodende domstolen å vurdere om virksomhetsoverdragelsen og konkursbehandlingen skal ses på som samme prosess eller ikke. Dersom den anmodende domstolen kommer til at virksomhetsoverdragelsen må anses å ha vært ferdig behandlet før virksomheten ble slått konkurs, kan det ikke ses på som en konkursbehandling i artikkel 5 (1)s betydning.

Det andre vilkåret vil ikke være oppfylt i tilfeller der man har et formål om å videreføre selskapet. Dette skiller seg fra de tilfellene der det vil være tale om faktiske konkursbehandlinger. En virksomhetsoverdragelse kan ha som virkning at kreditorenes krav sikres, men det er da et nødvendig vilkår at overdragelsen skjer med tanke nettopp på å sikre kreditorenes krav i størst mulig grad, i motsetning til en virksomhetsoverdragelse der formålet er å sikre selskapets videre drift. Videre er det et krav om at det å sikre størst mulig dekning til kreditorene ikke bare er formålet, men at virksomhetsoverdragelsen faktisk muliggjør det.

Det tredje vilkåret, kravet om at prosessen må utføres av et kompetent offentlig organ, vil ikke være oppfylt dersom den som utnevnes for å utføre overdragelsen er betalt av og arbeider på vegne av debitor, og da også vurderer ulike tilbud som vil påvirke i hvor stor grad kreditorene får dekket kravene sine. Den utnevnte må være en uavhengig person som har som oppgave å sikre størst mulig dekning for kreditorenes krav.

I vurderingen av om det tredje vilkåret er oppfylt, lister domstolen opp tre krav. For det første er det et krav at retten klart definerer pliktene til administratoren (bostyrer). For det andre kreves det at overdragelsen gjennomføres etter at konkursbehandlingen starter. For det tredje er det krav at de som administrerer overdragelsen er ansvarlige for sine handlinger i prosessen i minst like stor grad som en bostyrer. Videre uttaler domstolen at det motsetningsvis ikke kan legges avgjørende vekt på at virksomhetsoverdragelsen skjer kort tid etter konkursbehandlingen har startet.

Til slutt er det et krav at konkursbehandlingen ikke blir brukt på en måte som i praksis fratar de ansatte de rettighetene de har krav på etter direktivet. Dette vil bli ansett som misbruk av unntaksbestemmelsen.

EU-domstolens konklusjon

Artikkel 5 (1) i virksomhetsoverdragelsesdirektivet får anvendelse også i tilfeller der restruktureringsbehandlingen starter før et selskap er slått konkurs, så lenge det godtgjøres at behandlingen har som formål å sikre kreditorene størst mulig dekning, at det skjer i regi av et kompetent offentlig organ og at dette ikke fratar de ansatte de rettighetene som direktivet fastsetter.

Direktiv 2001/23/EF er tatt inn i EØS-avtalen vedlegg XVIII (Helse og sikkerhet på arbeidsplassen, arbeidsrett og lik behandling av menn og kvinner), og er gjennomført i norsk rett i lov 17. juni 2005 nr. 62 (arbeidsmiljøloven) kapittel 16.

Dommen vil kunne ha påvirkning på hva som regnes som en «virksomhetsoverdragelse» i norsk rett. Artikkel 5 (1) er en minimumsregel, og tillater eksplisitt at medlemsstatene kan ha egne regler om arbeidstakerbeskyttelse når den overdragende virksomheten er under konkursbehandling. En eventuell avvikende norsk tolkning av «virksomhetsoverdragelse» er dermed nødvendigvis ikke EØS-stridig.

ESE