Sakens bakgrunn

I polsk lovgivning gjelder et unntak fra eiendomsskatt for grunn, bygninger og infrastruktur som utgjør en del av jernbanestrukturen. Selskap E er innehaver av en slik eiendom, og hadde søkt om skattefritak etter unntaket. Kommunen avslo søknaden begrunnet i at unntaket ville innebære meldepliktig statsstøtte etter TEUV artikkel 107, selv om de oppfylte vilkårene for unntaket.

Selskap E tok ut søksmål mot avgjørelsen, og den polske domstolen forela spørsmål til EU-domstolen der den spurte om unntaket fra eiendomsskatt utgjør en meldepliktig statsstøtte etter TEUV artikkel 107, nærmere bestemt om unntaket utgjør en selektiv fordel og om det er eller kan være konkurransevridende.

EU-domstolens vurdering

Selv om beskatning ikke er harmonisert på EU-nivå, må skattelovgivningen være i tråd med traktatretten, herunder forbudet mot statsstøtte.

Det er fire vilkår som må være oppfylt for at noe skal regnes som statsstøtte etter TEUV artikkel 107. Det må (1) være en statlig inngripen med bruk av offentlige midler, (2) inngripenen må kunne påvirke samhandelen mellom medlemsstater, (3) tiltaket må være en selektiv fordel for mottakeren og (4) tiltaket må være eller kunne være konkurransevridende. I denne saken er det de to siste vilkårene som drøftes av EU-domstolen.

Selektivitetsvilkåret

For at selektivitetsvilkåret skal være oppfylt må tiltaket innebære en fordel for enkelte foretak eller produksjonen av enkelte varer som sammenliknbare foretak eller varer ikke får, slik at fordelen dermed utgjør en forskjellsbehandling. For å avgjøre om noe er sammenliknbart, skal man se hen tiltakets formål.

Det er medlemsstatene selv som fastsetter betingelsene for den «normale» skatteordningen i sitt land, det som kalles referanserammen. Det er fordi beskatning er innenfor deres, og ikke EUs, kompetanse. Dette er likevel ikke til hinder for å fastslå at et skatteregime i seg selv kan innebære forskjellsbehandling, og dermed være i strid med statsstøtteregelverket.

For å anse et skatteunntak som en selektiv fordel, må man først fastsette referanserammen. Deretter må man se om det aktuelle unntaket passer inn i referanserammen. Dersom det etter denne vurderingen foreligger a priori-selektivitet, men medlemsstaten viser at forskjellsbehandlingen følger den naturlige eller generelle strukturen som unntaket er en del av, vil selektivitetsvilkåret likevel ikke være oppfylt.

Siden de grunnleggende kjennetegn ved en skatt prinsipielt er det som definerer referanserammen, vil et abstrakt og generelt unntak fra skatteplikt normalt være i tråd med referanserammen og dermed falle utenfor begrepet statsstøtte. Dette følger av den autonomi medlemsstatene har når det gjelder beskatning, som blant annet innebærer at medlemsstatene kan bruke skattesystemet til å forfølge mål av allmenn interesse. Dette innebærer mål som går utover rent budsjettmessige formål.

Videre kan et generelt unntak kunne være utformet slik at vilkårene for unntaket faktisk eller rettslig kun blir oppfylt av én kategori av foretak, enten det gjelder foretakets art eller aktiviteter. Unntaket vil da i realiteten innebære forskjellsbehandling, selv om vilkårene er generelt utformet. Eksempler på dette er når unntaket retter seg mot foretak som har en bestemt kapitalstruktur, når unntaket er geografisk bestemt, er rettet mot foretak i en bestemt sektor, foretakets størrelse eller foretak som ikke har ansatte på medlemsstatens område.

Selv om alle skatteunntak vil være betinget av at nærmere vilkår er oppfylt, og dermed kun tilgodese foretak som oppfyller disse vilkårene, kan ikke dette i seg selv medføre at unntaket er selektivt. EU-domstolen trekker her frem skatteunntak som avhenger av et foretaks økonomiske resultater, en bestemt ansettelsespolitikk eller miljøtiltak som unntak som ikke fremstår å være selektive. Det samme gjelder skatteunntak som gjelder uavhengig av om foretaket utøver økonomisk aktivitet eller ikke.

Når det gjelder unntaket fra eiendomsskatt i den foreliggende saken, uttaler EU-domstolen for det første at eiendomsskatten i seg selv gjelder for alle som eier eiendom, og sånn sett er abstrakt og generell. Det samme gjelder for unntaket. Det er fordi unntaket ikke synes å være knyttet til enkelte karakteristika ved de som faller inn under unntaket, men heller gjelder for alle foretak som eier eiendom som er en del av jernbanestrukturen, uavhengig av foretakets nærmere karakteristika.

I tillegg følger unntaket et formål utover det rent budsjettmessige, nemlig å fremme jernbane som et klimavennlig og trafikksikkert transportmiddel. Dette er et formål som det er legitimt at medlemsstatene bruker skattepolitikken til å forfølge.

EU-domstolen går derfor langt i å konkludere med at det aktuelle skatteunntaket ikke er en selektiv fordel.

Vilkåret om konkurransevridning

EU-domstolen behandler vilkåret kort og generelt. De påpeker at det ikke er et krav at det fastslås at tiltaket faktisk har ført til en konkurransevridning, det er nok at tiltaket medfører en fare for konkurransevridning. Dette vilkåret er oppfylt når støttemottakeren opererer i et marked med effektiv konkurranse.

Videre er tiltak som har til formål å frita foretaket fra å bære kostnader som foretaket til vanlig ville hatt, konkurransevridende. Det er opp til den foreleggende domstolen å vurdere hvorvidt det aktuelle unntaket er konkurransevridende, dersom den kommer til at unntaket er selektivt.

EU-domstolens konklusjon

EU-domstolen konkluderer med at en medlemsstats lovgivning som gir unntak fra eiendomsskatt for grunn, bygninger og infrastruktur som utgjør en del av jernbanestrukturen, ikke fremstår å være selektivt.

Forbudet mot statsstøtte i TEUV artikkel 107 har sitt EØS-rettslige motstykke i EØS-avtalen artikkel 61. Denne er gjennomført i norsk rett gjennom lov 27. november 1992 nr. 109 (EØS-loven) § 1.

ESE