Sakens bakgrunn

Virksomheten Universal Presentkort (UP) selger et gavekort med samme navn. Gavekortholderen kan benytte kortet i stort antall butikker som har avtale med UP, der kortet brukes som vanlig betalingskort uten gebyrer. Butikkene får deretter betalt av UP. En stor del av UPs kunder er bedrifter som kjøper gavekortet som gave til ansatte. Bedriftene blir da som regel fakturert, og betaler fakturaen etter at kortet er utstedt.

Ved vedtak konkluderte Finanstilsynet i 2014 at gavekortet er å anse som elektroniske penger etter finansforetaksloven § 2-4 andre ledd, som gjennomfører e-pengedirektivet artikkel 2 nr. 2. UP må da ha konsesjon som e-pengeforetak. UP klagde på vedtaket, og klageinstansen stadfestet Finanstilsynets vedtak. UP saksøkte staten med påstand om at vedtaket er ugyldig.

Det avgjørende for vedtakets gyldighet er om gavekortet UP utsteder faller inn under begrepet «elektroniske penger» etter direktivet.

Tingrettens vurdering

Det er to av vilkårene i definisjonen av elektroniske penger som var tema for saken. Det første er vilkåret om at gavekortet skal være «representert ved en fordring på utstederen». Det andre er at kortet må være «utstedt etter mottak av midler».

Siden finansforetaksloven § 2-2 andre ledd gjennomfører en EU-bestemmelse, er den norske regelen ment å ha samme innhold som EU-regelen. Begrepets innhold må da fastlegges ved anvendelse av EU-rettslig, og ikke norsk, metode. EU-domstolen tar utgangspunkt i ordlydens alminnelige betydning, men formålet og konteksten tas også i betraktning. Også tilblivelseshistorien kan ha relevans. Formål og kontekst vil få større betydning for tolkningsresultatet der de ulike språkversjonene gir anvisning på ulike resultater. Dersom det er ulike tolkningsmuligheter, skal det resultat som best sikrer en effektiv virkning av bestemmelsen velges.

Tolkningsresultatet må også være innenfor det norske legalitetsprinsippet etter Grunnloven § 113, som stiller krav til hjemmelsgrunnlagets klarhet og inngrepets forutsigbarhet, og det EU-rettslige prinsippet om «legal certainty».

Vilkåret «fordring på utstederen»

Det reiste seg spørsmål om gavekortet representerte en fordring på utstederen fordi gavekortet strengt tatt ga en rett for kortholderen til å betale i andre butikker, og ikke hos UP. Likevel vil gavekortet, etter at det benyttes, føre til at den aktuelle butikken får en fordring mot utstederen UP.

For at noe skal være en fordring må fordringshaveren ha et krav om å få pengene utbetalt, enten i fysiske penger eller ved overføring til konto. Dette støttes av en alminnelig forståelse av ordlyden og fortalen. Direktivets ordlyd sier videre ikke noe om hvem som er fordringshaver, og spørsmålet er om det kan utledes et krav om at det er kortholderen som innehar fordringen.

Det er klare holdepunkter for at butikkens innløsningsrett hos UP er en relevant fordring etter bestemmelsen. Ordlyden krever ikke at det er kortinnehaveren som må være fordringshaver. I tillegg viser retten til at artikkel 2 nr. 2 uttrykkelig fastslår at betalingsmiddelet må være godkjent hos andre enn utstederen, og at det dermed ligger en forutsetning i bestemmelsen at de elektroniske pengene vil innløses hos en tredjepart. Fordringen eksisterer da i at utstederen har forpliktet seg til å løse inn kortet i penger, og er etter rettens mening iboende i kortet fra utstedelsen, selv om den konkrete fordringen for butikken først oppstår når kortinnehaveren benytter seg av gavekortet.

Nasjonal retts regler om fordringsbegrepet og når en fordring oppstår, har ikke betydning for tolkningen, siden det er et autonomt begrep.

Retten finner støtte for tolkningen også i fortalen, hvor det i punkt 7 og 8 står at definisjonen skal favne videre enn etter samme bestemmelse i første e-pengedirektiv, og at den skal dekke alle situasjoner der det utstedes en forhåndsbetalt pengeverdi som kan brukes som penger og aksepteres av tredjeparter.

Det er et unntak i artikkel 1 nr. 4 for betalingsinstrumenter som benyttes innenfor begrensede nettverk, som blant annet retter seg mot gavekort som kan benyttes hos et begrenset antall butikker. Dette taler klart for at slike kort i utgangspunktet faller innenfor direktivets anvendelsesområde, siden det ellers ikke hadde vært behov for et unntak. I og med at UPs gavekort kan brukes hos såpass mange butikker, omfattes de ikke av unntaket.

Retten kommer til at ordlyden, sammenhengen i regelverket, fortalen og forhistorien taler for at UPs gavekort oppfyller det første vilkåret.

Vilkåret «utstedt etter mottak av midler»

Det var spørsmål om vilkåret er oppfylt for UPs gavekort fordi de i 90 prosent av tilfellene sender faktura og får betalt for kortene etter utstedelsen, og UP anførte at de fleste av kortene dermed er utstedt før mottak av midler. Samtidig aksepterte UP at vilkåret er oppfylt for de 10 prosent av kundene som betaler før gavekortet utstedes.

De ulike språkversjonene bruker ulike preposisjoner for å uttrykke forholdet mellom tidspunktet for betaling og utstedelse av midler. Noen av språkversjonene bruker «etter mottakelse av midler», mens andre bruker «mot». I de sistnevnte tilfellene synes ordlyden å legge vekt på den gjensidige utvekslingen av ytelser, heller enn tidsaspektet. Når meningsinnholdet i de ulike språkversjonene er ulike, må man ved tolkningen legge vekt på direktivets formål og kontekst, samt hensynet til å gi reglene effektiv virkning.

Retten viser i den sammenheng til fortalens punkt syv. Etter rettens forståelse viser punktet at det sentrale ved vilkåret er at det som utstedes inneholder en forhåndsbetalt pengeverdi, og vilkårets hovedformål er å avgrense definisjonen mot kredittprodukter. I tillegg legger retten vekt på at for brukeren av kortet, som får kortet i gave, fremstår det som forhåndsbetalt, uavhengig av om fakturaen er betalt eller ikke.

Retten legger i tillegg vekt på omgåelsesfare, fordi man ved betaling av faktura enkelt kan komme seg unna direktivets anvendelsesområde.

Retten kommer til at UP oppfyller også det andre vilkåret.

Siden tolkningen er innenfor ordlyden av flere av språkversjonene og i samsvar med direktivets formål er kravene til klarhet og forutsigbarhet ivaretatt.

Tingrettens konklusjon

Tingretten kommer til at UPs gavekort dekkes av e-pengedirektivets definisjon av elektroniske penger. Finanstilsynets vedtak er dermed gyldig.

Direktiv 2009/110/EF (e-pengedirektivet) er tatt inn i EØS-avtalen vedlegg IX Finansielle tjenester, og artikkel 2 nr. 2 er gjennomført i norsk rett i lov 10. april 2015 nr. 17 (finansforetaksloven) § 2-4.

Dommen er en pedagogisk fremstilling av EU-rettslig metode og hvordan man skal tolke autonome regler som er gjennomført i norsk rett. Blant annet hvordan formål og kontekst kommer i forgrunnen når ulike tolkningsresultater er mulig på grunn av uklar lovtekst eller sprikende språkversjoner, og hvordan man finner rettslig grunnlag for de formålene og den konteksten som er relevant å ta i betraktning.

Ved det andre vilkåret ble det valgt et tolkningsresultat som synes å være utenfor ordlyden til noen av språkversjonene. Dette er noe annet enn når språkversjonene spriker, men der tolkningsresultatet er innenfor ordlyden i alle versjonene. Det at et tolkningsresultat faller utenfor noen av språkversjonenes ordlyd er noe EU-domstolen tidvis bruker som grunnlag for å avvise tolkningsresultatet, se blant annet Sætervadet i TfR 2025, s. 3 til 67. Når det som i denne saken blir gjort et inngrep i privates posisjoner, kan det være grunn til uttrykkelig å trekke frem og problematisere at man velger et tolkningsresultat som faller utenfor ordlyden i enkelte språkversjoner.

ESE