Sakens bakgrunn

Saken står mellom Elmatica AS og Confidee AS, som begge er forhandlere av mønsterkort, også kalt «Printed Circuit Boards» (PCB). Kortene brukes til å binde sammen elektroniske komponenter, og utgjør en sentral rolle i mesteparten av all moderne elektronikk.

A var frem til februar 2022 anskaffelsessjef i Elmatica. I juli 2022 ble Confidee stiftet, og lanserte seg som en ny PCB-aktør. A tiltrådte som daglig leder i Confidee, og fra januar 2022 til november 2022 mistet Elmatica 18 ansatte til Confidee.

Elmatica reiste søksmål mot Confidee og A, om erstatning for tap som følge av at Confidee etablerte en konkurrerende virksomhet. Det anføres blant annet at Confidee og A har brutt forretningshemmelighetsloven § 3.

Under saksforberedelsen fremsatte Elmatica krav om fremleggelse av Confidees søknad til forskningsrådet om «skattefradrag for forskning og utvikling i et nyskapende næringsliv» (SkatteFUNN) med vedlegg som bevis. Søknaden gjaldt skattefradrag for en fremtidig utvikling av en ny IT-plattform for kjøp og salg av mønsterkort. Confidee framla en sladdet versjon for retten. Elmatica krever at en usladdet versjon av søknaden fremlegges, da den er egnet til å belyse om selskapets forretningshemmelighetsvern er krenket. Confidee nekter, under begrunnelse av at søknaden inneholder forretningshemmeligheter.

Oslo tingrett avsa kjennelse hvor Elmatica ble nektet tilgang til den usladdede versjonen av SKATTEFUNN-søknaden. Borgarting lagmannsrett forkastet anken. Hverken tingretten eller lagmannsretten innhentet søknaden under behandlingen av kravet til bevistilgang.

Elmatica anket kjennelsen til Høyesterett, prinsipalt over lagmannsrettens rettsanvendelse, subsidiært lovtolkningen. Det ble også fremlagt ny anførsel om at EØS-retten krever at retten må innhente og gjennomgå beviset som inneholder forretningshemmeligheter etter tvl. § 26-7, før den avsier kjennelse i tvist om bevistilgang etter tvl. § 22-10.

Saksforberedende dommer besluttet å forelegge EFTA-domstolen to tolkningsspørsmål, der EFTA-domstolen i sak E-14/24 Elmatica (omtalt i EUR-2025-5-1) konkluderte med at domstolene i en bevistilgangstvist må foreta en avveining av blant annet kravet til rettferdig rettergang og vern av forretningshemmeligheter. Videre har nasjonale domstoler ingen plikt til å innhente og vurdere omtvistede bevis. Men de har en skjønnsmessig adgang til å innhente beviset der dette er nødvendig for å foreta en forsvarlig vurdering av om beviset skal fremlegges. Skjønnet må utøves i samsvar med EØS-rettens generelle prinsipper.

Høyesteretts vurdering

Høyesterett tar først utgangspunkt i internrettslige kilder, og slår fast at formålet bak tvisteloven er å tilrettelegge for en rettferdig og forsvarlig behandling av rettstvister. Partene skal etter tvl. § 21-4 (1) sørge for at saken blir riktig og fullstendig opplyst. Herunder skal de tilby bevis som er nødvendig for å oppfylle plikten og gi bevistilgang i overenstemmelse med tvl. § 21-5. Tvl. § 21-5 pålegger en allmenn forklarings- og bevisplikt, der enhver plikter å gi forklaring om faktiske forhold og gi tilgang til gjenstander som kan utgjøre bevis i en rettssak, «med de begrensninger som følger av bevisforbud og bevisfritak i kapittel 22». Tvl. § 22-10 er en bevisfritakshjemmel for forretningshemmeligheter, der:

En part eller et vitne kan nekte å gi tilgang til bevis som ikke kan gjøres tilgjengelig uten å røpe en forretningshemmelighet. Retten kan likevel gi pålegg om at beviset skal gjøres tilgjengelig når den etter en avveining finner det påkrevd.

Hvorvidt bevistilgang er «påkrevd» beror på en avveining av behov for hemmelighold mot hensynet til sakens opplysning. Et viktig moment er hvor sentralt beviset som kreves fremlagt må antas å være i saken. Pålegget om bevistilgang må være «sterkt begrunnet», jf. Rt-2009-1480 Nettby.

I saksbehandlingen av tvister om bevistilgang, gir tvisteloven § 26-7 domstolen rett til å innhente det aktuelle beviset før den treffer kjennelse om bevisfremleggelse. Om dette skal gjøres beror på rettens skjønn, og må utøves i lys av tvistelovens § 1-1 overordnede formål med rettergangen. E-14/24 Elmatica gir ikke grunnlag for en annen tolkning av tvisteloven § 26-7.

Høyesterett spør så om EØS-retten krever at «påkrevd» i tvisteloven § 22-10 må tolkes på en annen måte enn det som følger av internrettslige kilder. Elmatica har anført at bevis som inneholder forretningshemmeligheter må fremlegges, med mindre hemmelighold er «strictly necessary».

Forretningshemmelighetsdirektivet, regulerer ikke uttrykkelig håndtering av bevistvister i saker som gjelder krenkelse av forretningshemmeligheter. I tråd med prinsippet om statenes prosessuelle autonomi, er det derfor opp til den enkelte medlemsstat, innenfor effektivitets- og ekvivalensprinsippets rammer, å utvikle prosessregler for å beskytte partenes rettigheter etter EØS-retten.

Effektivitetsprinsippet innebærer at bevistilgangsreglene ikke kan utformes på en måte som gjør det umulig eller uforholdsmessig vanskelig å utøve EØS-rettigheter, herunder vern av forretningshemmeligheter. Men retten til beskyttelse av fortrolige opplysninger må også veies opp mot «andre legitime interesser som kan rettferdiggjøre fremleggelse av slike opplysninger. Blant disse er prinsippet om effektiv rettsbeskyttelse, herunder retten til rettferdig rettergang», jf. E-14/24 Elmatica avsnitt 32.

Høyesterett finner at hensynet til vern av forretningshemmeligheter gjør seg gjeldende på begge sider. Effektivitetsprinsippet gir derfor ikke grunnlag for å favorisere parten som krever tilgang til bevis, ved å kreve at motpartens behov for hemmelighold er «strictly neccessary». Det er opp til nasjonale domstoler å treffe egnede tiltak i rettergangen som sikrer en balansert avveining av hensynet til sakens opplysning og behovet for hemmelighold, jf. E-14/24 Elmatica og E-11/23 Låssenteret.

Høyesterett kommer til at EØS-rettslige kilder ikke gir støtte for at et krav om begrensninger av bevistilgangen må være «strictly necessary».

Høyesteretts konklusjon

Anken forkastes.

Direktiv (EU) 2016/943 (forretningshemmelighetsdirektivet) er innlemmet i EØS-avtalens vedlegg XVII, og gjennomført i lov 27. mars 2020 nr. 15 om vern av forretningshemmeligheter (forretningshemmelighetsloven).

Dommen slår fast at nasjonale domstoler ikke har ubetinget plikt til å sjekke om et dokument som den ene parten krever at avskjæres som bevis fordi den inneholder forretningshemmeligheter, faktisk inneholder det, før den treffer en beslutning om bevisavskjæring. Videre slår dommen fast at EØS-retten ikke innebærer krav om at beviset må legges frem for retten, med mindre hemmeligholdet var «strictly necessary».

Metodisk tar først dommen stilling til hva som kan utledes av de internrettslige kildene, før den så spør om EØS-retten krever at «påkrevd» i tvl. § 22-10 må tolkes på en annen måte. Flere mener man bør starte i andre ende, slik at EØS-regelen først tolkes for å avgjøre hvilke forpliktelser den stiller til norsk rett. Deretter konfronteres den ferdigtolkede EØS-regelen med de internrettslige kildene, slik at den norske regelens innhold fastlegges, se f.eks. Arnesen og Stenvik (2015) Internasjonalisering og juridisk metode s. 71 flg. Ved å først slå fast hvilke krav EØS-regelen stiller til norsk rett, unngår man å oppstille en midlertid og mulig villedende internrettslig regel. I tillegg får en klarere frem at presumsjonsprinsippet er et slutnings- og avveiningsprinsipp og ikke et kollisjonsprinsipp. Førstvoterende får riktignok dette rimelig godt frem ved å spørre om EØS-retten fører til at tvisteloven må «tolkes på en annen måte».

EOE