Sakens bakgrunn

En mann – som er klageren i saken – hans partner og deres felles barn som var født i Tyskland hadde søkt om sosialstønad i Tyskland. Alle tre har polsk statsborgerskap. Partneren og barnet fikk innvilget søknaden, men ikke mannen. Avslaget ble begrunnet i at klageren kun hadde oppholdstillatelse i Tyskland på bakgrunn av å være jobbsøker, og han kvalifiserte dermed ikke til sosialstønad etter tysk rett.

Mannen klagde på vedtaket, og anførte at det var tale om ulovlig forskjellsbehandling. Argumentet var at faren til et tysk barn ville fått innvilget oppholdstillatelse på et grunnlag som ville medført rett på sosialstønad.

Sosialretten i Tyskland forela spørsmål til EU-domstolen der de spurte om TEUV artikkel 18 og/eller unionsborgerdirektivet. Spørsmålet var om disse er til hinder for nasjonal lovgivning som ikke gir rett til familiegjenforening til en forelder til en unionsborger når det eneste vilkåret hen ikke oppfyller er at barnet ikke har statsborgerskap i vertslandet.

EU-domstolens vurdering

EU-domstolen innleder med å bemerke at TEUV artikkel 20 (1) gir alle som er statsborgere i en medlemsstat unionsborgerskap. Dette skal sikre lik behandling i like situasjoner uavhengig av personens nasjonalitet. Alle unionsborgere er derfor beskyttet av diskrimineringsforbudet som følger av TEUV artikkel 18 i de situasjonene som faller under den materielle EU-rettens rekkevidde.

Siden klagerens barn er en unionsborger som bor i en annen medlemstat enn det som svarer til hans statsborgerskap, faller situasjonen innenfor EU-rettens rekkevidde. Dermed gjelder også diskrimineringsforbudet.

Diskrimineringsforbudet etter artikkel 18 gjelder imidlertid så langt direktiver eller forordninger ikke har egne spesifikke regler knyttet til ikke-diskriminering. Klagerens situasjon dekkes av unionsborgerdirektivet og reguleres dermed av likebehandlingsregelen i direktivets artikkel 24. Spørsmålet er derfor om artikkel 24 forbyr en slik forskjellsbehandling som i saken.

Etter artikkel 24 (1) skal unionsborgere som oppholder seg i en stat etter direktivet bli behandlet på samme måte som medlemsstatens egne borgere. En forelder som blir gitt oppholdstillatelse på grunn av familiegjenforening med et barn som benyttet retten til fri bevegelighet, vil ha oppholdstillatelse etter direktivet. Det følger videre av artikkel 3 og 4 at direktivet har som formål å sikre retten til bevegelse og bosettelse på tvers av landegrensene og beskyttelse av familielivet til de borgerne som utnytter seg av den rettigheten. Å innvilge permanent oppholdstillatelse til forelderen til et barn som utnytter seg av den rettigheten er i tråd med direktivets overordnede formål.

Det følger av dette at likebehandlingsregelen i artikkel 24 (1) får anvendelse på klagerens situasjon. Videre er det på det rene at oppholdstillatelsen ikke ble gitt kun fordi barnet ikke hadde tysk statsborgerskap, siden klageren i det tilfellet hadde fått innvilget permanent oppholdstillatelse. En forskjellsbehandling på bakgrunn av barnets nasjonalitet er i strid med likebehandlingsregelen etter artikkel 24 (1).

Den tyske staten hadde argumentert med at årsaken til forskjellsbehandlingen er at regelen skal sikre tyske statsborgeres konstitusjonelle rettigheter, og at formålet med regelen er å hindre at tyske barn må flytte ut av landet på grunn av at deres foreldre ikke får oppholdstillatelse. Det er dermed ikke tale om en lik situasjon som i denne saken, og dermed ikke forskjellsbehandling.

EU-domstolen avviste argumentet. Den viste til at prinsippet om at like situasjoner skal behandles likt ikke kun gjelder for identiske situasjoner, men også situasjoner som er sammenliknbare. Siden det eneste som skiller de to situasjonene er barnets nasjonalitet, er de sammenliknbare.

En forskjellsbehandling som i denne saken kan ikke rettferdiggjøres etter unntakene som følger av artikkel 24 (2), siden situasjonen ikke passer på noen av de unntakene artikkelen opplister.

En følge av at klageren har rett til permanent oppholdstillatelse, er at han etter tysk rett også har krav på sosialstønad.

EU-domstolens konklusjon

Domstolen konkluderer med at unionsborgerdirektivet artikkel 24 (1) er til hinder for lovgivning som ikke gir en forelder rett til permanent oppholdstillatelse, kun på grunnlag av at barnet er statsborger i et annet land enn forelderen søker oppholdstillatelse i.

Unionsborgerdirektivet er tatt inn i EØS-avtalen vedlegg V Fri bevegelighet for arbeidstakere, og er gjennomført i lov 15. mai 2008 nr. 35 (utlendingsloven) kapittel 13.

Konseptet unionsborgerskap er imidlertid ikke tatt inn i EØS-avtalen, noe som har skapt en rekke tolkningsproblemer i EØS-retten. Problemet har vært at man ikke har hatt det samme rettslige grunnlaget for å gi avledet rett til opphold i EFTA-pilaren som i EU-pilaren. I MH-saken kom EFTA-domstolen (E-6/23) og Høyesterett (HR-2025-490-S) med sentrale avklaringer knyttet til hvordan EØS-avtalen skal tolkes på dette punktet. De fant langt på vei at EØS-retten skal tolkes likt som EU-retten i resultat. Man kan anta at denne avgjørelsen fra EU-domstolen har stor betydning for tolkningen av EØS-avtalen i en tilsvarende situasjon.

Avgjørelsene i MH-saken er omtalt av EuroRett i hhv. EUR-2024-12-2 og EUR-2025-6-3.

ESE