Sakens bakgrunn

Den belgiske fotballklubben Seraing hadde inngått kontrakter med et investeringsselskap om økonomiske rettigheter knyttet til fotballspillere som spilte for klubben. Den internasjonale fotballorganisasjonen, FIFA, mente at kontraktene brøt med FIFAs regelverk, og ga klubben en bot og forbud mot å signere nye spillere i to år.

Seraing anket avgjørelsen til FIFAs klageorgan, som avslo klagen. Saken gikk så til den internasjonale voldgiftsretten for sport (CAS), som konkluderte med at FIFAs vedtak var gyldig.

Samtidig som saken gikk i FIFAs og idrettens tvisteorganer, brakte Seraing tvisten inn for sveitsiske og belgiske domstoler, hvor alle domstoler avslo Seraings søksmål begrunnet i at saken enten pågikk eller var endelig avgjort i voldgift. CAS har sete i Sveits.

Hos den belgiske ankedomstolen fikk Seraing imidlertid noe gehør, og ankedomstolen forela spørsmål for EU-domstolen. De spurte om TEU artikkel 19, sett i lys av TEUV artikkel 267 og EUs charter om grunnleggende rettigheter artikkel 47, er til hinder for nasjonal lovgivning som tillegger voldgiftsavgjørelser som tolker EU-rett rettsvirkninger, uten at de kan overprøves av en domstol i en medlemsstat.

EU-domstolens vurdering

EU-domstolen innleder med at EU er en union som bygger på rettsstatsprinsipper, hvor retten til effektiv rettsbeskyttelse er av avgjørende betydning for å sikre rettighetene som følger av EU-retten. Etter TEU artikkel 19 (1) og charteret artikkel 47 har medlemsstatene en plikt til å sørge for effektiv beskyttelse av rettigheter som følger av EU-retten. Det gjelder både en plikt for domstolene i medlemsstatene til å anvende og tolke retten slik at den møter kravene til effektiv rettsbeskyttelse, og et krav til at domstolene skal være i stand til å utføre en effektiv overprøving av tiltak som angivelig bryter de rettighetene som følger av EU-retten.

Rettsmidlene som er tilgjengelige i medlemsstaten skal innebære å kunne forelegge spørsmål til EU-domstolen som gjelder tolkningen og innholdet av EU-rett. Muligheten til å forelegge slike spørsmål er en hjørnesten i EUs juridiske system, og sikrer at tolkning og anvendelse av EU-retten blir enhetlig og konsekvent.

Retten til effektive rettsmidler er likevel ikke til hinder for at enhver i prinsippet kan bestemme at tvister avgjøres endelig av en voldgiftsdomstol. Men det trekkes et skille mellom frivillig og obligatorisk voldgift. EU-domstolen viser til at Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) har lagt vekt på dette skillet, og at charterets artikkel 47 må tolkes i lys av EMDs praksis. Private kontraktsparter står fritt til å gi avkall på enkelte av rettighetene som følger av charteret, ved å bestemme at tvister løses endelig av en voldgiftsdomstol.

Det stilles imidlertid noen krav når en voldgiftdomstol er etablert for hele eller deler av unionens område, og skal avgjøre tvister som gjelder utøvelse av økonomisk aktivitet i EU. Tvisteløsningsmekanismen skal da utformes på en slik måte at den er i tråd med de grunnleggende prinsippene som EUs rettssystem er bygget opp etter, og at den sikrer en effektiv opprettholdelse av EU-rettens grunnleggende rettssetninger.

Dette betyr særlig at voldgiftsdommene til en viss grad må kunne overprøves. For at enhver skal kunne effektivt sikres de rettigheter som følger av EU-retten, må overprøvingen vedrøre tolkningen av EU-rettens prinsipper og bestemmelser, rettsvirkningene som følger av dem og hvordan de faktiske omstendigheter i saken skal klassifiseres rettslig i lys av disse prinsippene. EU-retten tillater dermed ikke at private tyr til voldgift for å frita seg for de EU-rettslige reglene som er grunnleggende for opprettholdelsen av EUs rettssystem eller EU-rettens grunnleggende rettssetninger.

Det følger videre av rettspraksis at EU-rettens grunnleggende rettssetninger blant annet er de fire friheter og TEUV artikkel 101 og 101 (konkurranserett), som alle er del av tvisten i hovedsaken.

EU-domstolen går så til å vurdere spørsmålet i hovedsaken mer konkret, nemlig overprøving av CAS’ avgjørelser. CAS avgjør tvister mellom medlemsorganisasjonene, og mellom FIFA, medlemsorganisasjoner og individer som er underlagt FIFAs regelverk. Når tvistene for CAS gjelder utøvelsen av sport som en økonomisk aktivitet på EUs territorium, er det avgjørende for retten til effektive rettsmidler at partene har mulighet til å overprøve om avgjørelsen er i tråd med EUs grunnleggende rettssetninger.

Videre legger EU-domstolen til grunn at saker som går ved CAS må ses på som obligatorisk voldgift, ettersom det følger av FIFAs vedtekter at tvister skal løses ved CAS. Selv om det rent formelt er avtalt mellom FIFA og den enkelte part at tvisteløsning skal foregå ved CAS, er valget av tvisteløsning i realiteten forhåndsbestemt av reglene som FIFA lager.

Slik obligatorisk voldgift kan prinsipielt begrunnes i idrettsorganisasjoners rettslige autonomi, og har en legitim begrunnelse i behovet for ensartet behandling av tvister, tolkning og anvendelse av organisasjonens regler.

Hensynene bak obligatorisk voldgift er likevel ikke tungtveiende nok til at valg av voldgift som tvisteløsningsmekanisme skal kunne begrense beskyttelsen av individers grunnleggende rettigheter og friheter etter EU-retten. Dette gjelder særlig ved obligatorisk voldgift.

EU-domstolen stiller så opp kravene til overprøving av obligatorisk voldgift.

For det første er det ikke krav om at det er et direkte rettsmiddel tilgjengelig for partene, som muligheten til å anke eller få avgjørelsen annullert. Det kreves derimot at partene indirekte skal kunne få etterprøvd om en voldgiftsavgjørelse er i tråd med EU-rettens grunnleggende prinsipper og rettssetninger, ved at det finnes en nasjonal domstol eller liknende som kan overprøve avgjørelsen, men som ikke er voldgiftsretten selv.

For det andre må de domstolene som utfører en slik overprøving ha kompetanse til å vurdere flere sider ved voldgiftsavgjørelsen. Dette innebærer å vurdere om avgjørelsen er i tråd med EU-rettens grunnleggende rettssetninger. Det innebærer et å vurdere rettsvirkningene som følger av tolkningene av de grunnleggende rettssetningene. For det tredje er det å vurdere hvilke rettslige kategorisenger som følger av sakens faktiske omstendigheter.

For det tredje kan ikke domstolen kun overprøve hvorvidt voldgiftsavgjørelsen er i tråd med EU-rettens grunnleggende rettssetninger eller ikke, men skal også kunne fatte de nødvendige avgjørelser for å sikre at rettighetene som er beskyttet av EU-retten faktisk beskyttes. For konkurranserettens del vil dette bety at domstolen ikke kun skal kunne vurdere om det foreligger en overtredelse og idømme erstatningsansvar, men skal også ha kompetanse til å stanse overtredelsen.

For det fjerde må en domstol som overprøver en voldgiftsdom ha kompetanse til å ilegge midlertidige forføyninger, og om nødvendig skjære gjennom nasjonal lovgivning som eventuelt båndlegger en slik kompetanse.

For å sikre at det er effektiv rettsbeskyttelse må domstolene som overprøver slike voldgiftsavgjørelser unnlate å anvende nasjonale regler som forhindrer dem å vurdere om avgjørelsen er i tråd med EU-rettens prinsipper og grunnleggende rettssetninger.

På samme måte må en domstol heller ikke ilegge en voldgiftsavgjørelse rettskraftsvirkning i saker mellom den private parten og en tredjepart, uten å overprøve avgjørelsens vurderinger om EU-rettens prinsipper og grunnleggende rettssetninger.

Den foreliggende saken gjelder en tvist om utøvelse av økonomisk aktivitet på EUs territorium, og er avgjort ved obligatorisk voldgift. Når det ikke foreligger noen mulighet å overprøve CAS’ avgjørelser i FIFAs eget system, må det foreligge en indirekte overprøvingsmulighet for den private parten.

Til slutt bemerker EU-domstolen at domstolene i tilfeller der nasjonal lovgivning er til hinder for en effektiv rettighetsbeskyttelse, er forpliktet til å tolke nasjonale bestemmelser i tråd med EU-retten. Dersom det ikke er mulig, skal domstolen avstå fra å anvende dem. Denne forpliktelsen gjelder i de tilfellene hvor nasjonal lovgivning hindrer en domstol fra å overprøve om en avgjørelse fra CAS eller andre voldgiftsdomstoler er i tråd med EU-rettens prinsipper eller grunnleggende rettssetninger. Dersom nasjonal lovgivning gir slike avgjørelser rettskraftsvirkninger, må de nasjonale domstolene frastå fra å anvende de nasjonale bestemmelsene av eget tiltak (ex officio).

En slik situasjon skiller seg likevel fra der hvor det finnes en reell overprøvingsmekanisme. Da må man balansere hensynet til effektiv rettsbeskyttelse og medlemsstatenes prosessautonomi.

I denne saken skal de nasjonale bestemmelsene som tilsier at CAS’ avgjørelse skal ilegges rettskraftsvirkning ses bort fra, med mindre den nasjonale domstolen finner at de nasjonale bestemmelsene ikke gjelder for voldgiftssaker som i den foreliggende.

EU-domstolens konklusjon

EU-domstolen konkluderte med at EU-retten er til hinder for nasjonal lovgivning som legger rettskraftsvirkning til voldgiftsavgjørelser som omhandler retten til å drive økonomisk aktivitet på EUs territorium, når avgjørelsen ikke har vært gjenstand for effektiv overprøving av en domstol i et av medlemslandene.

TEU artikkel 19, TEUV artikkel 267 og EUs charter om grunnleggende rettigheter er alle sentrale i å utforme prinsippene for EUs rettssystem. Mens TEUV artikkel 267 tilsvarer Avtale mellom EFTA-statene om opprettelse av et overvåkningsorgan og en domstol (ODA-avtalen) artikkel 32, er charteret om grunnleggende rettigheter ikke tatt inn i EØS-avtalen.

EFTA-domstolen har likevel i flere avgjørelser lagt vekt på charterets relevans for tolkningen av EØS-avtalen, senest i forente saker E-1/24 & E-7/24 (omtalt i EUR-2025-10-1). I den saken la EFTA-domstolen vekt på at homogenitet i det indre markedet tilsier at charteret får betydning. Det er grunn til å tro at dette resonnementet også får gjennomslag i en sak slik som den foreliggende, dersom tvisten hadde oppstått i et EFTA-land. Det er særlig fordi EU-domstolen legger særlig stor vekt på ensartet tolkning av EU-retten, og at man bør hindre en utvikling hvor EU-rettens sentrale rettigheter og rettssetninger kan gjøres unntak fra. Dette likner på resonnementet til EFTA-domstolen i de sakene de har gitt charteret betydning for tolkningen av EØS-avtalen.

ESE