Sakens bakgrunn

I 2015 varslet Ungarn Kommisjonen om et tiltak knyttet til finansieringen av to nye atomreaktorer ved et kjernekraftverk i landet. Støtten skulle gis til et statlig firma, som skulle stå for byggingen og driften av atomreaktorene. Formålet med støtten var å øke energiproduksjonen i Ungarn.

Kommisjonen vurderte støtten som statsstøtte etter TEUV artikkel 107 (1), men fant at støtten var forenelig med det indre markedet. Støtten ble derfor tillatt etter artikkel 107 (3)(c). Kommisjonen så det slik at støtten ikke ville hindre konkurranse eller samhandelen på det markedet støtten var ment å fremme, nemlig strømmarkedet. Det ble derfor ikke ansett som relevant å vurdere om støtten til byggingen av reaktorene, var i tråd med EUs anskaffelsesregelverk.

Østerrike tok ut stevning mot Kommisjonen for Underretten, der de hevdet at beslutningen om å godkjenne støtten var ugyldig. Østerrike begrunnet kravet blant annet i at det ikke var vurdert om støtten var i tråd med anskaffelsesreglene.

Underretten konkluderte med at beslutningen var gyldig. Østerrike anket avgjørelsen til EU-domstolen.

EU-domstolens vurdering

EU-domstolen behandlet kun den delen av anken som gjaldt spørsmålet om det var en feil ved beslutningen at Kommisjonen ikke hadde vurdert om statsstøtten ble gitt i strid med anskaffelsesreglene.

Det følger av TEUV artikkel 107 at statsstøtte kan gis dersom det er forenelig med det indre marked. Det følger av rettspraksis at statsstøtte aldri kan anses som forenelig med det indre markedet dersom den strider mot grunnleggende EU-rettslige prinsipper. Dette gjelder ikke kun selve formålet med støtten, men også de tiltakene som må gjennomføres for å realisere formålet når disse to ikke kan skilles.

EU-domstolen ser først på om Kommisjonen hadde anledning til å avgrense vurderingstemaet til selve atomreaktorenes funksjon, økt strømproduksjon, som var formålet med støtten, og dermed ikke vurdere byggingen av atomreaktorene under lovligheten av statsstøtten.

Ungarn hadde selv angitt at hovedformålet med statsstøtten var å sikre to nye reaktorer som skulle produsere energi. Det følger imidlertid av Ungarns varsel til Kommisjonen at støtten skulle bidra til å utvikle to nye reaktorer, som inkluderte design og bygging. Også støttebeløpet tilsier at støtten skulle bidra til byggingen av reaktorene. EU-domstolen kommer derfor til at byggingen av reaktorene er en sentral del av prosjektet som skulle støttes.

Selv om byggingen av reaktorene er ansett som en sentral del av prosjektet, betyr ikke det automatisk at statsstøttens lovlighet må innebære en vurdering av prosessen for tildeling av byggekontrakten. Vurderingstemaet er om det å tildele oppdraget om å bygge reaktorene til et eller flere konkrete foretak utgjør en nødvendig forutsetning for statsstøtten, slik at forutsetningen er uløselig knyttet til støttens formål. Spørsmålet er derfor om tildelingen av kontrakten til disse er så uløselig knyttet til støttens formål at den må tas med i vurderingen av om støtten er forenelig med det indre markedet. Formålet med støtten var som nevnt økt produksjon av energi gjennom to nye reaktorer.

Dersom tildelingen av byggekontrakten til de aktuelle foretakene motsetningsvis ikke skulle vise seg å være nødvendig for oppnåelsen av formålet med støtten, vil den ikke være uløselig knyttet til statsstøtten.

EU-domstolen konkluderer imidlertid med at det er en slik uløselig tilknytning mellom tildelingen av kontrakten om bygging av reaktorene og formålet med statsstøtten. Det er fordi tildelingen av kontrakten var en uunnværlig forutsetning for å oppnå formålet med støtten. Domstolen legger særlig vekt på at støtten i all hovedsak skulle gå til å finansiere byggingen av reaktorene. Tildelingen av byggeoppdraget til de aktuelle foretakene var en del av byggeplanen, og er dermed uløselig tilknyttet statsstøtten.

Når det foreligger en slik uløselig sammenheng mellom statsstøttens formål og tildeling av byggeoppdraget, vil et brudd på anskaffelsesreglene ved tildelingen kunne gjøre at statsstøtten ikke er forenelig med det indre markedet. Den vil i så fall være ulovlig etter TEUV artikkel 107.

Underretten hadde konkludert med at støtten uansett ville være forenelig med det indre markedet. Argumentet var at støtten i så fall bare ville ha negative konsekvenser for samhandelen og konkurransen på markedet for bygging av atomreaktorer, og ikke på markedet som var målet for støtten – nemlig markedet for produksjon av elektrisitet. Domstolen avviste argumentet med henvisning til at artikkel 107 gjelder det indre markedet generelt.

EU-domstolens konklusjon

EU-domstolen opphever Underrettens dom T-101/18, og kjenner Kommisjonens beslutning (EU) 2017/2112 ugyldig.

Statsstøtteforbudet, som i EU-retten er hjemlet TEUV artikkel 107, har sitt EØS-rettslige grunnlag i EØS-avtalen artikkel 61. EU-domstolens rettspraksis knyttet til TEUV artikkel 107 er relevant for tolkningen av EØS-avtalen artikkel 61.

Dommen viser at EU-domstolen ser på sammenhengen mellom regelsettene som skal sikre det indre markedet, der både statsstøtteforbudet og anskaffelsesreglene er sentrale. Domstolen er ikke beskjeden med å slå ned på ulike måter anvendelse av reglene kan føre til at markedsreglene ikke blir fulgt. Heller enn å se på de formelle sidene ved et tiltak, er det de faktiske konsekvensene for det indre markedet som er i fokus for Domstolen når de vurderer et tiltaks forenlighet med markedet.

ESE