Sakens bakgrunn

Fondet Russisch-Kirgizisch Ontwikkelingsfonds (RKDF) satte inn penger i Euroclear Bank NV. Midlene ble senere fryst med henvisning til påbudet om frysing etter forordning (EU) nr. 269/2014 artikkel 2.

Med «frysing av midler» menes det å hindre noen i å råde over midler, for eksempel ved å sperre tilgangen til bankkonto.

Det belgiske finansdepartementet traff beslutningen om frysing. Departementet viste til at to av fem medlemmer i fondet RKDF var medlemmer i den russiske regjeringen. Det tredje styremedlemmet var medlem av en investeringsenhet som stod oppført på listen over fysiske og juridiske personer som rammes av påbudet om frysing jf. forordning (EU) nr. 269/2014.

Forordningens artikkel 6 gjelder adgang til å gjøre unntak fra påbudet om frysing. RDKF ba først om å få overføre omtrent 1,6 milliarder NOK til en av sine kontoer, med henvisning til unntaksadgangen. Finansdepartementet avviste kravet. Departementet gjorde gjeldende at RDKFs midler i Euroclear Bank måtte forbli fryste frem til fondet kunne godtgjøre at det ikke var kontrollert av personer eller enheter som omfattes av forordning (EU) nr. 269/2014.

RDKF brakte saken inn for Raad van State, den øverste domstolen i Belgia for forvaltningsrettslige saker. For å anlegge sak krevdes etter belgisk rett et gebyr på 224 euro.

RDKF hevdet å ha problemer med å betale gebyret, på grunn av at fondets midler var fryste.

Saken for EU-domstolen gjelder saksgebyret etter belgisk rett.

Raad van State har forelagt EU-domstolen spørsmål om tolkningen av vilkårene for unntak fra påbudet om frysing i forordningen artikkel 4 jf. artikkel 2. Etter denne kan medlemsstatenes myndigheter tillate at fryste midler frigis for å betale «godtgjørelse av juridisk bistand», jf. forordning (EU) nr. 269/2014 artikkel 4 nr. 1 bokstav b.

Spørsmålet i saken er om bestemmelsen gir adgang til å frigi fryste midler med formål om å betale gebyr for rettslig prøving av beslutninger om frysing av midler.

EU-domstolens vurdering

EU-domstolen begynner i ordlyden og peker på variasjon mellom språkversjonene. Den franske versjonen, som de belgiske myndighetene har brukt, er avgrenset til bistand fra juridiske rådgivere («des juristes»). Den nederlandske og engelske versjonen omfatter derimot det videre uttrykket juridisk bistand.

EU-domstolen tar utgangspunkt i at bestemmelsen skal tolkes og anvendes på ensartet måte, og skal ved uoverensstemmelser i språkversjonene tolkes på bakgrunn av formålet bak og strukturen for reglene bestemmelsen inngår i

I forlengelsen av dette fastslår EU-domstolen at unntaksadgangen i artikkel 4 må tolkes i lys av fortalen, hvor det fremgår at forordningen skal anvendes i samsvar med EUs charter om grunnleggende rettigheter. Forordningen artikkel 4 må følgelig tolkes i lys av retten til effektive rettsmidler og en upartisk domstol etter charteret artikkel 47.

EUs charter om grunnleggende rettigheter får anvendelse der medlemsstatene gjennomfører EU-retten, jf. charteret artikkel 51 nr. 1. EU-domstolen har tidligere avklart at medlemsstatenes avgjørelser om å frigi fryste midler etter EUs sanksjonsregelverk, utgjør «gjennomføring av EU-rett» jf. charteret artikkel 51.

Lest i lys av charteret, er formålet bak adgangen til å frigi fryste midler etter forordningen artikkel 4 nr. 1 bokstav b, å sikre rettshjelp for personer som rammes av frysing av midler.

Retten til å motta råd, bli forsvart og representert, tilkommer enhver jf. charteret artikkel 47 nr. 2. I lys av dette tolker EU-domstolen forordningen artikkel 4 nr. 1 bokstav b slik at «godtgørelse af udgifter i forbindelse med juridisk bistand» kan omfatte alle utgifter knyttet til å muliggjøre rettshjelp til personer eller enheter som har fått midlene sine fryst.

EU-domstolen går over til å vurdere den konkrete saken.

Et gebyr i forbindelse med å anlegge rettssak, er ikke etter EU-domstolens syn å anse som en utgift med formål om å muliggjøre rettshjelp. Slike utgifter gjelder helt uavhengig av om en part er representert av en advokat eller ikke, påpeker EU-domstolen innledningsvis.

EU-domstolen viser på den annen side til at ordlyden «grunnleggende behov» i forordningen artikkel 4 nr. 1 bokstav a, omfatter betaling av skatt. Saksgebyret for å anlegge gyldighetssøksmål, regner EU-domstolen for å være en «skatt».

EU-domstolen anser saksgebyret for å anlegge gyldighetssøksmål som en «skatt» som er nødvendig for å dekke «grunnleggende behov», her retten til effektive rettsmidler, jf. forordning (EU) nr. 269/2014 artikkel 4 nr. 1 bokstav a jf. EUs charter om grunnleggende rettigheter artikkel 47.

EU-domstolens konklusjon

Artikkel 4 i forordning (EU) nr. 269/2014 skal i lys av EUs charter om grunnleggende rettigheter artikkel 47 (retten til effektive rettsmidler) tolkes slik at den åpner for å frigi fryste midler til å betale nasjonale gebyr for nasjonal håndheving av forordningens bestemmelser.

Utenriks- og sikkerhetspolitikken i EU er ikke en del av EØS-avtalen. Forordning (EU) nr. 269/2014 er imidlertid gjennomført i norsk rett gjennom forskrift 15. august 2014 nr. 1076 [sanksjonsforskrift Ukraina]. Bestemmelsene denne saken gjelder, forordning (EU) nr. 269/2014 artikkel 2 og 4, er gjennomført i sanksjonsforskrift Ukraina §§ 3 og 4.

I HR-2023-1246-A la Høyesterett til grunn at sanksjonsforskriften § 19 skulle tolkes fullt ut i samsvar med forordningen den bygger på, rådsforordning (EU) nr. 833/2014, slik den er fortolket av EU-domstolen. Dette fordi formålet bak bestemmelsene er å speile de aktuelle sanksjonene fra EU. På samme måte vil EU-domstolens tolkning i denne saken av forordning (EU) nr. 269/2014 artikkel 2 og 4 veie tungt ved fastleggelsen av sanksjonsforskrift Ukraina §§ 3 og 4.

EUs charter om grunnleggende rettigheter er ikke innlemmet i EØS-avtalen. I lys av at forskriften skal tolkes i samsvar med parallelle bestemmelser i forordningen, er det naturlig å legge EU-domstolens bruk av charteret i saken til grunn for forståelsen av sanksjonsforskriften § 4.

EMA