Redaktører: Emma Osnes Eliassen, Erlend Smith Elgesem, Edith Meek Allern
EU-domstolen avsa 11. september 2025 prejudisiell avgjørelse i sak C-38/24 Bervidi, om tolkningen av direktiv 2000/78/EF om rammebestemmelser for likebehandling i arbeidslivet [rammedirektivet].
Sakens bakgrunn
A jobbet på en t-banestasjon i Italia. Hun har bedt om faste arbeidstider på permanent basis, om enn i en stilling på lavere nivå, for å kunne ta seg av sønnen sin. As sønn har omfattende funksjonshemminger og følger et pleieprogram til faste tidspunkt på ettermiddagene.
Selskapet imøtekom ikke ønsket om faste arbeidstider.
A har anlagt sak mot selskapet med påstand om diskriminering. Saken er til behandling i siste instans, som har forelagt tolkningsspørsmål til EU-domstolen. A har i mellomtiden blitt sagt opp av selskapet.
Et hovedspørsmål for EU-domstolens behandling er om forskjellsbehandling av ansatte på grunn av omsorg for et barn med funksjonsnedsettelser, utgjør indirekte diskriminering på grunn av funksjonsnedsettelser jf. direktivet art. 1 og 2. Et annet sentralt spørsmål er rekkevidden av arbeidsgivers plikt til å gjøre «tilpasninger i rimeligt omfang» jf. direktivet art. 5.
EU-domstolens vurdering
Det er tidligere avklart at direkte forskjellsbehandling på grunn av funksjonsnedsettelser, ikke bare omfatter forskjellsbehandling av personer som selv har funksjonsnedsettelser. Der en arbeidsgiver behandler en ansatt uten funksjonsnedsettelser dårligere på grunn av at den ansattes barn har funksjonsnedsettelser, kan det utgjøre direkte forskjellsbehandling.
Spørsmålet er om direktivet også beskytter mot indirekte forskjellsbehandling av personer med tilknytning til personer med funksjonsnedsettelse.
Prinsippet om likebehandling, jf. direktivet art. 2 nr. 1, innebærer at ingen må utsettes for «nogen form for» forskjellbehandling, hverken direkte eller indirekte, på grunn av diskrimineringsgrunnlag direktivet beskytter. Direktivets formål er å fastlegge en generell ramme for bekjempelse av forskjellsbehandling i arbeidslivet. Formålet taler for at også indirekte forskjellsbehandling omfattes av diskrimineringsvernet.
Til støtte for en slik tolkning viser EU-domstolen både til egen rettspraksis etter direktiv 2000/43/EF [rasediskrimineringsdirektivet], EMDs praksis etter EMK art. 14 og praksis fra CRPD-komiteen.
Det følger av avgjørelsen i sak C-83/14 CHEZ at rasediskrimineringsdirektivet beskytter personer som utsettes for dårligere behandling på grunn av etnisitetsdiskriminering, selv om de berørte ikke selv tilhører den aktuelle gruppen.
Etter EMDs rettspraksis er forskjellsbehandling av en forelder på grunn av barnets funksjonsnedsettelser, omfattet av EMK art. 14, jf. sak nr. 23682/13 [EMD-2013-23682] Guberina mot Kroatia. EU-domstolen påpeker at EMD ikke sondret mellom direkte eller indirekte forskjellsbehandling. Charteret art. 21 skal gi minst samme beskyttelse som EMK art. 14, jf. charterets art. 52 nr. 3.
CRPD-komiteen har heller ikke begrenset vernet mot tilknytningsdiskriminering til direkte forskjellsbehandling. EU-domstolen legger til grunn at direktivet skal tolkes så langt som mulig i overensstemmelse med CRPD.
På denne bakgrunn kommer EU-domstolen til at prinsippet om forbud mot forskjellsbehandling i charteret art. 21 nr. 1 beskytter mot indirekte tilknytningsdiskriminering. Rammedirektivet konkretiserer dette generelle prinsippet som er nedfelt i charteret art. 21.
Direktivets anvendelsesområde omfatter altså ansatte som ikke selv har funksjonsnedsettelser, men utsettes for en direkte eller indirekte forskjellsbehandling på grunn av omsorg for barn med funksjonsnedsettelser.
Arbeidsgivers plikter
Etter direktivets art. 5 har arbeidsgiver plikter til å foreta tilpasninger i rimelig omfang. Plikten innebærer at arbeidsgiver skal treffe tilretteleggende tiltak der det er hensiktsmessig ut fra konkrete behov, så langt det ikke utgjør en uforholdsmessig byrde for arbeidsgiveren.
EU-domstolen ser blant annet til CRPD art. 2 om rimelig tilpasning. Denne fastslår at rimelige tilpasninger ikke er begrenset til behov på arbeidsplassen.
Etter rettspraksis kan omplassering til en annen stilling, under visse omstendigheter utgjøre slik rimelig tilpasning.
Tilpasninger overfor omsorgspersoner skal treffes med samme mål for øyet som tiltak overfor personer som selv har funksjonsnedsettelser, altså å gi mulighet for å delta fullt ut i arbeidslivet, på likefot med andre.
Når det kommer til spørsmålet om tiltak er en uforholdsmessig byrde, må det tas stilling til økonomiske kostnader av tiltaket, organisasjonens eller virksomhetens størrelse, selskapets egne midler og muligheten for å få offentlige tilskudd. I tillegg forutsetter muligheten for omplassering til en annen stilling, at det er minst en ledig stilling.
EU-domstolens konklusjon
Diskrimineringsvernet i direktivet omfatter indirekte forskjellsbehandling av personer som ikke selv har funksjonsnedsettelser, men har tilknytning til en person med funksjonsnedsettelser.
Arbeidsgivere har plikter til å gjøre tilpasninger for en ansatt med omsorg for barn med funksjonsnedsettelser, med den begrensning at arbeidsgiveren ikke skal pålegges en uforholdsmessig stor byrde.
Direktiv 2000/78/EF er ikke en del av EØS-avtalen. Norge har likevel valgt å gjennomføre regelverket i norsk rett gjennom arbeidsmiljøloven kapittel 13. De overordnede rettskildene EU-domstolen bruker for å tolke rammedirektivet, har ulik stilling i norsk rett. Barnekonvensjonen og EMK er gjennomført med forrang gjennom menneskerettsloven. Charteret er ikke innlemmet i EØS-avtalen. CRPD er ratifisert, men ikke inkorporert.
Direktiv 2000/78/EF omfatter ikke et uttrykkelig forbud mot diskriminering på grunn av en persons tilknytning til andre, såkalt tilknytningsdiskriminering. I sak C-303/06 Coleman slo EU-domstolen fast at trakasseringsforbudet i direktivet også omfattet trakassering av en mor på grunn av hennes sønns funksjonsnedsettelse. Dommen avklarte at diskrimineringsvernet etter direktivet også omfatter direkte tilknytningsdiskriminering, se omtale i Prop. 81 L (2016–2017) pkt. 12.4.2. Det er slik en prinsipiell avklaring når EU-domstolen konkluderer at rammedirektivets diskrimineringsvern også omfatter indirekte tilknytningsdiskriminering.
EMA