Første påstand

Innledningsvis minner EFTA-domstolen om at EØS-avtalen art. 3 innebærer at EFTA-statene må ta alle nødvendige steg til å oppfylle sine forpliktelser etter EØS-avtalen.

Gjennomføringen av et direktiv i nasjonal rett, innebærer ikke nødvendigvis at direktivet skal gjennomføres i eksakt lik orddrakt. Direktivbestemmelsene må være gjennomført med tilstrekkelig presisjon og klarhet slik at individer kan gjøre gjeldende rettigheter de har etter direktivet overfor nasjonale domstoler. Når et direktiv er fullharmoniserende, kan ikke medlemsstatene, på områder som er dekket av harmoniseringen, opprettholde eller introdusere nasjonale vilkår som avviker fra direktivet.

Etter CRD IV art. 22 (1) og Solvens II art. 57 (1) skal medlemsstatene kreve skriftlig underrettelse av foretaket om størrelsen på den aktuelle eierandelen og andre relevante opplysninger før et erverv i to situasjoner: (1) der en fysisk eller juridisk person har besluttet å, direkte eller indirekte, erverve en kvalifiserende eierandel i en kredittinstitusjon eller i et forsikrings- eller gjenforsikringsforetak, slik at andelen av stemmerettene eller kapitalen nå overstiger 20 %, 30 % eller 50 %, eller at kredittinstitusjonen eller forsikringsforetaket blir erververens datterforetak, og (2) der personen har besluttet å, indirekte eller direkte, ytterligere øke en kvalifiserende eierandel i vedkommende foretak, slik at andelen av stemmeretter eller kapitalen overstiger de nevnte verdier.

CRD IV art. 23 (1) og Solens II art 59 (1) gir føringer for vurderingen nasjonale myndigheter skal foreta etter art. 22 (1) og art. 57 (1). Nasjonale myndigheter skal, for å sikre en «sunn og forsvarlig ledelse av kredittinstitusjonen eller forsikringsforetaket», ta hensyn til den aktuelle erververens sannsynlige innflytelse på kredittinstitusjonen/forsikringsforetaket og vurdere egnetheten til den aktuelle erververen og det planlagte ervervets økonomiske soliditet på grunnlag av kriteriene som er opplistet i bokstav a til e. Av ordlyden til direktivene følger det at listen er uttømmende. Medlemsstatene kan derfor ikke gi ytterligere kriterier for egnethetsvurderingen.

Norge har anført at finansforetaksloven § 6-3 (2) ikke ga ytterligere kriterier for vurderingen av ervervet enn de som følger av direktivene. EFTA-domstolen gir ikke Norge medhold i dette. Ved å inkludere ordlyden «særlig ta i betraktning», åpnes det for tvil om listen er uttømmende, ved at den antyder at kriterier utover de opplistede er relevante i egnethetsvurderingen. EFTA-domstolen finner derfor at direktivbestemmelsene er mangelfullt gjennomført i norsk rett.

Andre påstand

Norge erkjenner flere forhold: (1) at det foreligger en forvaltningspraksis der erververen av 25 % eller mer av stemmerettighetene eller kapitalen i en kredittinstitusjon og et forsikringsforetak, må varsle nasjonale myndigheter om dette og få en forhåndsgodkjennelse av ervervet, (2) at praksisen krever underretting og forhåndsvarsling ved terskler som er mellom eller utover de som finnes i direktivene, og (3) at Norge har en politikk om spredt eierskap, hvilket leder til at forvaltningspraksis viser stor varsomhet med å godkjenne erverv på over 20–25 %.

Hva gjelder første del av forvaltningspraksisen, der erverv på 25 % utløser plikt til underrettelse og krav om forhåndsgodkjennelse, finner EFTA-domstolen at CRD IV art. 22 og Solvens II art. 57 er til hinder for dette. Det minnes om at både CRD IV og Solvens II er fullharmoniserende når det kommer til regler for å erverve en kvalifiserende eierandel. Norges anførsel om at de ytterligere tersklene er gitt som del av vilkår i institusjonens eller foretakets opprinnelige forretningstillatelse eller i tidligere tillatelser til å erverve kvalifiserende eierandeler, avvises. Domstolen bemerker at også vilkår som er pålagt som ledd i en opprinnelig forretningstillatelse eller i tidligere tillatelser om erverv, ikke kan innføre terskler som er strengere enn direktivene.

Den andre delen av forvaltningspraksisen, der Norge viser stor varsomhet med å godkjenne erverv på over 25 %, kjennes i strid med CRD IV art. 22 og 23 og Solvens II art. 57-59. Egnethetsvurderingen som følger av direktivene skal være konkret. Det er ikke fremlagt bevis for at Norge foretar en konkret vurdering av ervervet som utelukkende baserer seg på direktivenes uttømmende kriterier.