Sakens bakgrunn

I oktober 2019 reiste Felicísima og hennes mor fra Argentina til Spania med fly. Med seg hadde de en hund, som på grunn av dens størrelse og vekt måtte reise i lasterommet på flyet. De sjekket inn hunden, men uten at det samtidig ble avgitt erklæring om den særskilte verdien hunden hadde, slik konvensjonens art. 22 (2) krever for at ansvarsbegrensningen i art. 22 ikke skal komme til anvendelse. Hunden rømte, og ble ikke funnet.

Felicísima reiste sak mot flyselskapet, med krav om erstatning for ikke-økonomisk tap på 5000 EUR. Iberia erkjenner ansvar, men kun innenfor de grenser som fremgår av konvensjonens art. 22 (2). Den spanske domstolen var i tvil om reisegodsbegrepet i konvensjonens art 17 (2) omfatter selskapsdyr som reiser sammen med passasjerer, og om erstatningsbegrensningen etter art. 22 (2) gjelder kjæledyr.

EU-domstolen ble forelagt spørsmål om selskapsdyr omfattes av begrepet «reisegods» i Montrealkonvensjonen art. 17 (2), sett i lys av art. 22 (2).

EU-domstolens vurdering

I henhold til forordning (EF) nr. 2027/97 art 3 (1) er flyselskapenes erstatningsansvar for deres passasjerer og bagasje, underlagt alle bestemmelsene i Montrealkonvensjonen.

Etter konvensjonens art. 17 (2) er luftselskapet erstatningspliktig der reisegods blir ødelagt, tapt eller skadet om bord i flyet eller er i flyselskapets besittelse. «Reisegods» er hverken definert i forordningen eller konvensjonen. Sett i lys av konvensjonens formål om å gi ensartede regler om internasjonal lufttransport, må begrepet tolkes selvstendig og ensartet.

Tolkningen må ta utgangspunkt i Wienkonvensjonen art. 31, hvor det fremgår at en traktat skal tolkes lojalt i overensstemmelse med dens alminnelige betydning, samt sammenhengen den inngår i og lys av formålet. Wienkonvensjonen art. 32 gir anvisning på supplerende tolkningsbidrag, herunder traktatens forarbeider og de omstendigheter som ligger til grunn for traktatens utarbeidelse.

Reisegods, i sin alminnelige betydning, omfatter enhver gjenstand en person medbringer på reisen, eksempelvis en koffert, en veske eller en barnevogn. Dette medfører imidlertid ikke at kjæledyr er utelukket fra begrepet. EU-domstolen fremhever videre at begrepet også framgår av art. 1, som regulerer konvensjonens anvendelsesområde. Bestemmelsen er uttømmende, og gir anvisning på at den gjelder tre kategorier av internasjonal flytransport mot betaling, herunder transport av personer, reisegods eller annet gods.

Tvistepunktet i saken er om mistet kjæledyr i forbindelse med flyving er omfattet av ansvarsordningen som gjelder «reisegods» eller av den ordningen som får anvendelse på «passasjerer», jf. konvensjonens art. 17 (1) og 21. EU-domstolen slår kort fast at kjæledyr ikke er omfattet av «passasjer»-begrepet, og legger i denne sammenheng vekt på at både ordlyd og konvensjonens forarbeider taler for at statene ikke hadde til hensikt å la kjæledyr være omfattet av den ansvarsordningen som gjelder for personer.

Av dette følger det at kjæledyr er omfattet av begrepet «reisegods». Erstatningen for den skade et mistet kjæledyr i forbindelse med slik flyvning representerer, skal fastsettes i medhold av art. 17 (2) og 22 (2).

Hva gjelder erstatningsutmålingen, bestemmer art. 22 (2) at der reisegods ødelegges, går tapt eller forsinkes, begrenses flyselskapenes erstatningsforpliktelse per passasjer. Begrensningen bygger dels på hensyn til passasjerenes behov for rask godtgjørelse, og dels på at flyselskapene ikke skal pålegges et uforholdsmessig tungt erstatningsansvar som kan lamme deres økonomiske virksomhet.

Saksøkeren hadde innsjekket en transportkasse, som kjæledyret befant seg i, uten å angi at godset hadde en særlig verdi, slik art. 22 (2) åpner for. Av C-86/19 Vueling Airlines avsnitt 30 følger det at Montrealkonvensjonen art. 22 (2) skal tolkes slik at erstatning for skadet, forsinket eller mistet bagasje er begrenset oppad per passasjer. Mener passasjeren at grensen for flyselskapets ansvar er for lav til å dekke tapet skade, ødeleggelse eller tap måtte medføre, åpner art. 22 (2) for passasjeren kan angi en høyere verdi ved innsjekk og betale et eventuelt frakttillegg. I så tilfelle må fraktfører betale inntil det beløpet som er oppgitt, med mindre fraktfører kan bevise at beløpet er større enn den reelle verdien.

Til slutt bemerkes det at TEUV art. 13, som fastsetter at dyrevelferd er et mål av allmenn interesse, ikke er til hinder for at dyr transporteres som «bagasje» i henhold til konvensjonens art. 17 (2) sin ansvarsordning. Forutsetningen er at det tas fullt hensyn til dyrets velferd under transporten.

EU-domstolens konklusjon

Kjæledyr er ikke utelukket fra begrepet «reisegods» i Montrealkonvensjonen art. 17 (2), sett i lys av art. 22 (2).

Norge ratifiserte Montrealkonvensjonen 16. januar 2004, og den trådte i kraft 28. juni 2004.

EOE