Sakens bakgrunn

Drosjeselskapet Dartride AS anla sak mot Oslo kommune i 2019. Selskapet krevde erstatning for tap som følge av avslag på søknad om drosjeløyve. Dartride AS viste til en uttalelse fra ESA om tildeling av løyver, og anførte at avslaget var i strid med etableringsfriheten jf. EØS-avtalen artikkel 31.

Oslo kommune ble frifunnet for erstatningskravet i Oslo tingrett i 2019 og av Borgarting lagmannsrett i 2020. Det er mot lagmannsrettens dom fra 2020 den foreliggende saken retter seg.

I lagmannsretten dom ble det lagt til grunn at staten – og ikke Oslo kommune – var rett saksøkt for kravet. Anken slapp ikke inn for Høyesterett.

I 2021 anla Dartride AS søksmål mot staten, men kravet var foreldet.

Dartride AS anla et nytt søksmål mot staten i 2023. Selskapet påstod erstatningsbetingende feil i avgjørelsen til Borgarting lagmannsrett fra 2020.

Selskapet gjorde blant annet gjeldende at det var i strid med ekvivalensprinsippet å ikke la Dartride AS saksøke Oslo kommune. Etter dette prinsippet skal krav med tilknytning til EU-/EØS-retten ikke stilles dårligere prosessuelt i nasjonal rett enn krav uten EU-/EØS-rettslig tilknytning.

Søksmålet ble avvist av Oslo tingrett ved kjennelse i 2024. Tingretten kom under tvil til at EØS-avtalen ikke ga grunnlag for å idømme staten erstatningsansvar for EØS-stridige rettsavgjørelser. Saken ble følgelig avvist.

Dartride AS anket til Borgarting lagmannsrett, som overførte saken til Eidsivating lagmannsrett jf. domstolloven § 38.

Eidsivating lagmannsrett tar i den foreliggende saken stilling til om søksmålet skal avvises.

Lagmannsrettens vurdering

Eidsivating lagmannsrett har innhentet en rådgivende uttalelse fra EFTA-domstolen, se sak E-25/24 (omtalt i EUR-2025-11-3). I lys av EFTA-domstolens rådgivende uttalelse, legger lagmannsretten til grunn at EØS-avtalen omfatter et EØS-rettslig domstolsansvar. Lagmannsretten viser særlig til avsnitt 26 til 61 i EFTA-domstolens uttalelse. Et av vilkårene for statlig erstatningsansvar for domsavgjørelser, er at avgjørelsen må være truffet av «en domstol som dømmer i siste instans».

Staten har anført at et EØS-rettslig domstolsansvar bare vil omfatte avgjørelser fra Høyesterett.

Lagmannsretten tar utgangspunkt i EFTA-domstolens redegjørelse for uttrykket «domstol som dømmer i siste instans» i sak E-25/24. EFTA-domstolen uttalte blant annet at kravet viser til «en avgjørelse som det ikke finnes noe rettsmiddel mot under nasjonal rett». EFTA-domstolen understreket at «[d]et er klart at statlig erstatningsansvar ikke bare kan oppstå i de sjeldne tilfellene der Høyesterett fremmer anken til behandling og deretter åpenbart bryter EØS-retten», se sak E-25/24 avsnitt 75.

Lagmannsretten uttaler at saksøkeren ikke kan begrenses til kun å påberope avgjørelsen fra Høyesterett som ansvarsgrunnlag dersom feilen som anføres å gi erstatningsansvar er begått i underinstansene.

Staten har ikke godtgjort «gode og tungtveiende grunner for» å fravike EFTA-domstolens uttalelse, jf. HR-2016-2554-P avsnitt 77.

Lagmannsretten påpeker at det ville innebære en vesentlig innskrenking i adgangen til effektiv rettsbeskyttelse etter EØS-retten, om det ikke skulle være adgang til å gjøre gjeldende feil som er begått i underinstanser som ansvarsgrunnlag i erstatningssøksmål mot staten, når alle rettsmidler er uttømt.

Lagmannsrettens konklusjon

Lagmannsretten finner ikke grunnlag for å avvise søksmålet til Dartride AS.

Saken fremmes i samsvar med Dartride AS’ påstand.

EFTA-domstolens uttalelse i sak E-25/24 innebærer at det som har vært et utgangspunkt etter norsk rett om at det ikke kan kreves erstatning for tap etter en påstått uriktig, rettskraftig dom, ikke har vært uttrykk for gjeldende rett; i hvert fall ikke etter at EFTA-domstolen slo fast at EØS-avtalen gir grunnlag for et statlig erstatningsansvar ved offentlige myndigheters brudd på EØS-retten. Det kan imidlertid bare kreves erstatning for «åpenbare brudd» på EØS-retten.

Statens anførsel i denne kjennelsen ville begrenset rekkevidden av ansvaret til Høyesteretts avgjørelser og mot rettskraftige avgjørelser i underinstansene. Lagmannsrettens konklusjon samsvarer med hensynet til effektiv rettsbeskyttelse som ligger til grunn for det EØS-rettslige domstolsansvaret.

EMA