Det første spørsmålet

Domstolen avviste det første spørsmålet, siden den ikke har blitt gitt nok informasjon av den foreleggende domstolen til å avgjøre om skatten utgjør ulovlig statsstøtte.

Det andre spørsmålet

EU-domstolen bemerker innledningsvis at vindkraftselskapets morselskap, som har sete i utlandet, ikke er en del av søksmålet. Spørsmålet om skatten er et hinder for morselskapets rett til å yte tjenester eller etablering er dermed spørsmål av teoretisk karakter som ikke har forankring i den faktiske situasjonen i saken.

For spørsmålet om skatten er en hindring for datterselskapet, som er part i saken, påminner domstolen at etablerings- og tjenestefriheten ikke er anvendelige på situasjoner som er begrenset til å gjelde innenfor én medlemsstat. Når det synes å være tilfelle, må den foreleggende domstolen ved foreleggelsen legge frem hvorfor det er et grensekryssende element i saken som forelegges for EU-domstolen. I denne saken har den foreleggende domstolen ikke gjort dette, og EU-domstolen er dermed ikke gjort i stand til å etablere en grensekryssende omstendighet i saken som gjør etablerings- og tjenesteretten anvendelig.

Videre vurderte domstolen om tiltaket kunne være i strid med Charteret artikkel 17, som beskytter eiendomsretten. Til dette sier domstolen at Charteret forplikter medlemsstatene kun når de gjennomfører EU-rett. I den foreliggende saken er det ingenting som tyder på at den aktuelle lovgivningen gjennomfører EU-lovgivning, og det følger dermed at Charterets bestemmelser ikke er anvendelige.

Domstolen avviste derfor det andre spørsmålet.

Det tredje spørsmålet

Fjerde elmarkedsdirektiv bestemmer at strømselgere fritt skal kunne sette prisen på strøm. Spørsmålet er om den omtalte skatten, som slår inn for salg av strøm over en viss pris, kan ha en effekt på muligheten til å sette strømprisen, og at den virker diskriminerende overfor noen strømprodusenter.

Etter rettspraksis tilknyttet direktivene som er forløperne til fjerde elmarkedsdirektiv, har ikke direktivet mål om å rette seg mot medlemsstatenes skattesystemer. Prinsippet om ikke-diskriminering etter direktivet gjelder ikke for skattelovgivning i medlemsstatene.

I den foreliggende saken synes skatten, i hvert fall delvis, å ha som formål å skape inntekter for staten. Skatten synes dermed ikke å ha som formål å regulere strømforsyning. Dette er det likevel opp til den nasjonale domstolen å ta endelig stilling til.

I alle tilfeller synes lovgivningen ikke å være et tiltak som tilsvarer prisfastsetting eller hindrer fri prisfastsettelse, siden de mulige effektene den omtalte skatten har på strømprisen er fjern og usikker. Skatten er i prinsippet begrenset til å redusere profitten til strømprodusentene.

Den omtalte skatten er dermed ikke å anse som en prisfastsetting eller et hinder for fri prisfastsettelse etter fjerde elmarkedsdirektiv.

Det fjerde spørsmålet

TEUV artikkel 191 (2) fastsetter at EUs klimapolitikk sikter mot et høyt beskyttelsesnivå for klimaet. Bestemmelsen tar ikke sikte på å være noe mer enn å fastslå EUs generelle formål om miljøbeskyttelse. Videre gir artikkel 192 EUs organer kompetanse til å vedta, gjennom den alminnelige lovgivningsprosedyren, hvilke tiltak som skal innføres for å oppnå disse formålene. Forurenser betaler-prinsippet, som blir etablert i artikkel 191 (2), kan ikke håndheves av individer for å hindre anvendelsen av nasjonal lovgivning.

Siden EU ikke har vedtatt lovgivning som dekker situasjonen i hovedsaken, kan ikke artikkel 191 (2) anvendes på spørsmålet i denne saken.

Videre er formålene om klimanøytralitet vedtatt i EUs klimalov. Forordningen har som formål om å etablere et rammeverk for å sikre gradvis reduksjon av klimagassutslipp og å innføre et bindende mål om klimanøytralitet på EU-nivå. Medlemsstatene er forpliktet til å ta de nødvendige tiltakene for å nå klimanøytralitet på et fellesskapsnivå, og Kommisjonen skal regelmessig vurdere om medlemsstatenes tiltak er forenelige med dette målet. I anledning av disse gjennomgangene, kan Kommisjonen komme med anbefalinger til medlemslandene, dersom de finner at medlemslandenes planer ikke er forenelige med målet om klimanøytralitet.

Det følger av dette at EUs klimalov kun forplikter medlemsstatene til å innføre en overordnet strategi for hvordan klimanøytralitet skal nås. Et konkret tiltak fra en medlemsstat må vurderes i lys av alle omstendighetene den er en del av, og alle andre tiltak fra medlemsstaten som har som formål å bidra til å nå målet om klimanøytralitet. Skatten som er stridens kjerne i denne saken virker ikke å være kapabel til å ha avgjørende betydning for oppnåelsen av det målet.