Sakens bakgrunn

Valair er et selskap som har registrert hovedsete i Liechtenstein, og som har sine administrative, økonomiske og ledelsesfunksjoner der. I januar 2022 søkte selskapet om utvidelse av dens eksisterende tillatelse (i forordningen kalt lisens) til å drive lufttrafikk med helikoptre, til å også omfatte fly med faste vinger. Liechtensteins kontor for bygg og infrastruktur avslo søknaden, under henvisning til at det manglet kompetanse til å gi slike lisenser. I henhold til en bilateral avtale var det sveitsiske føderale kontoret for sivil luftfart (BAZL) kompetent myndighet.

Valair påklaget avslaget, og anførte at etter den liechtensteinske luftfartsloven hadde liechtensteinske myndigheter kompetanse til å gi slik lisens. Etter tap i klagerunden, kom saken opp for forvaltningsdomstolen i Liechtenstein, som opphevet begge vedtakene. Begrunnelsen var at etter luftfartsloven skulle driftslisenser gis av liechtensteinske myndigheter, nærmere bestemt Liechtensteins nasjonaløkonomiske kontor (AVW).

Kontoret avslo Valairs søknader. Dette ble begrunnet i at selv om ikke Luftfartsloven 2002 definerte krav for driftslisenser, fulgte det et krav om at driftslisenser for luftfartsselskaper etablert i Liechtenstein, bare kan oppnås under forutsetning om at de planlagte operasjonene er mulig basert på eksisterende infrastruktur i Liechtenstein. Selv om lovgiver har utelatt dette kravet, betyr ikke det at kravet kunne utelates i vurderingen av søknadene.

EFTA-domstolen ble forelagt tre spørsmål, som ble sammenfattet til et spørsmål om forordningens art. 4 eller andre bestemmelser i EØS-retten, er til hinder for at EØS-staten kan stille vilkår for å tildele lisens, utover de krav som er opplistet i forordningens art. 4. Videre ønsker foreleggende rett å vite om en nasjonal bestemmelse som innebærer at luftfartsoperatørsertifikater og driftslisens bare kan gis dersom eksisterende infrastruktur i den kompetente EØS-stat muliggjør de aktivitetene lisensen dekker, er forenlig med formålet om å etablere et internt luftfartsmarked, samt om det er forenelig med andre prinsipper innen EØS-retten, herunder EØS-avtalen art. 36.

EFTA-domstolens vurdering

Etter EØS-avtalen art. 38 reguleres adgangen til å yte tjenester på transportmarkedet av bestemmelsene i kap. 6. EØS-avtalen art. 47 (2) viser til vedlegg XIII, som inneholder særlige bestemmelser om alle transportgrener, og her er forordningen tatt inn. For å kunne tilby flytransport mellom flyplasser i to forskjellige medlemsstater, må flyselskapet ha autorisasjon til å fly den ruten. Antallet tillatelser som kan gis, har tradisjonelt blitt bestemt gjennom bilaterale avtaler mellom de aktuelle statene. Med forordning (EØF) nr. 2408/92 og forordning (EF) nr. 1008/2008, som opphevet førstnevnte, ble tildelingen av lisenser regulert gjennom forordningen. Formålet var å oppnå en mer effektiv, konsistent og homogen anvendelse av EØS-lovgivning i det indre lufttransportmarkedet.

Forordningen regulerer utstedelse av lisenser til luftfartsselskaper, selskapenes rett til å drive lufttrafikk, og prising av lufttrafikk innenfor fellesskapet, jf. art. 1 (1).

I henhold til forordningens art. 3 (1) er lufttransport av passasjerer, post og/eller frakt mot vederlag og/eller leieavgift, betinget av lisens. Vilkårene for lisenstildeling er uttømmende regulert i art. 4. Av dette følger det at dersom vilkårene som fremgår av denne bestemmelsen er oppfylt, skal vedkommende lisensutstedende myndighet gi lisens til foretaket.

Ved innlemmelsen av forordningen i EØS-avtalen ble det vedtatt en tilpasningstekst. Tilpasningsteksten retter seg mot vilkårene om eierskap og kontroll i art. 4 bokstav f. Tilpasningsteksten åpner imidlertid ikke for at medlemsstatene kan nekte å gi lisens når vilkårene i art. 4 er oppfylt. Det følger av etablert rettspraksis at når et tiltak er harmonisert på EØS-nivå, må et hvert nasjonalt tiltak vurderes i lys av de harmoniserte EØS-bestemmelsene. Forordningens art. 3 og 4 er fullharmoniserende. Dette innebærer at en EØS-stat ikke kan stille andre vilkår for rett til lisens enn dem som fremgår av art. 4.

Forordningen krever ikke at medlemsstaten skal ha en passende flyplass eller infrastruktur på territoriet for den aktivitet lisensen gir adgang til. Ei heller stiller forordningen krav om at foretakene må tilby flytjenester til eller fra EØS-staten hvor hovedforetaket ligger.

Det er den medlemsstaten der «hovedforetaket» ligger som har kompetanse til å gi lisens og vurdere om vilkårene er oppfylt, jf. art. 4 (1) bokstav a. Som «hovedforetak» regnes et «EF-luftfartsselskaps hovedkontor eller forretningskontor i den medlemsstat der selskapets viktigste finansielle funksjoner og driftskontroll utøves, herunder sikring av kontinuerlig luftdyktighet», jf. art. 2 (26).

Domstolen slår fast at Valairs «hovedforetak» er i Liechtenstein. Liechtenstein anførte at pliktene som følger av å være «vedkommende lisensutstedende myndighet», ville kreve at det etableres forvaltningsrettslige strukturer av en uforholdsmessig størrelse. Til dette bemerker domstolen at forordningen ikke er til hinder for en mulig overføring av lisensutstedelsen til en annen EØS-stat.

Videre anfører Liechtenstein at deres luftfartsinfrastruktur har særlige kjennetegn, sammenlignet med andre EØS-stater.

Landet har ingen infrastruktur for avgang og landing med fly med faste vinger, og landets størrelse og geografi gjør det usannsynlig at dette noen gang vil bygges. EØS-komiteen har hensyntatt disse særlige kjennetegnene ved inkorporeringen av andre forordninger og direktiver som gjelder luftfart, herunder ved innlemmelsen av forordning (EF) nr. 300/2008. Liechtenstein mener dette gir uttrykk for en alminnelig enighet om at en forutsetning for innvilgelse av driftslisens er at den aktiviteten lisensen gir adgang til må være praktisk gjennomførbar på grunnlag av den eksisterende infrastruktur. Forordningen må derfor leses i lys av dette. EFTA-domstolen er ikke enig. Mangelen på en parallell tilpasningstekst om nasjonal infrastruktur og geografi ved innlemmelsen av forordning (EF) nr. 1008/2008 viser, etter EFTA-domstolens oppfatning, at disse særlige kjennetegnene ikke har betydning i relasjon til forordningen.

Til slutt bemerker domstolen at etter EØS-avtalen art. 7 skal EU-rettsakter som er tatt inn i EØS-avtalens vedlegg gjennomføres i EFTA-statens nasjonale rettsorden. Forordningens art. 3 og 4 gir en uttømmende liste over vilkår for innvilgelse av lisens. Vedkommende lisensutstedende myndighet er derfor forhindret fra å stille ytterligere vilkår enn dem som følger av art. 4.

EFTA-domstolens konklusjon

Forordningens art. 4 inneholder en uttømmende liste med vilkår for innvilgelse av lisens for å kunne drive lufttransport. Vedkommende lisensutstedende myndighet kan ikke vedta ytterligere vilkår enn de som fremgår av forordningens art. 4.

Forordning (EF) nr. 1008/2008 om felles regler for drift av lufttrafikk i Fellesskapet (omarbeiding) er inntatt i EØS-avtalens vedlegg XIII, og gjennomført i forskrift 12. august 2011 nr. 833 om lufttransporttjenester i EØS.

EOE