Sakens bakgrunn

Det sentrale formålet med direktivet er å etablere prosesser som bidrar til å sikre at arbeidstakere oppnår anstendige leve- og arbeidsforhold. Direktivet skal legge til rette for kollektive lønnsforhandlinger og bidra til at arbeidstakerne faktisk får rett til den minstelønnsbeskyttelse som ligger i kollektive avtaler og nasjonal lovgivning.

Direktivet er gitt med hjemmel TEUV art. 153, og er således et virkemiddel i realiseringen av målene for EUs sosialpolitikk slik disse er angitt i TEUV art. 151. Det heter uttrykkelig i art. 153 nr. 5 at bestemmelsene i art. 153 ikke får anvendelse på lønnsforhold, retten til å organisere seg, streikerett eller rett til å gå til lock-out.

Partenes argumentasjon

Danmarks prinsipale anførsel var at direktivet sett under ett griper direkte inn i lønnsfastsettelsen i medlemslandene, og dermed er uten tilstrekkelig hjemmel. Dette ble underbygget med nærmere analyser av enkeltbestemmelser i direktivet. Danmark anførte videre at direktivet giper inn i organisasjonsfriheten.

Parlamentet, Rådet og Kommisjonen gjorde på sin side gjeldende at direktivet har tilstrekkelig hjemmel, og fremhevet at direktivet ikke medfører resultatforpliktelser, men prosedyremessige innsatsforpliktelser som respekterer autonomien til arbeidslivets parter og lønnsfastsettelsesordningene i medlemsstatene.

Domstolens vurdering

Domstolen tar utgangspunkt i at direktivet tar sikte på å bedre leve- og arbeidsvilkårene i EU. Domstolen finner at direktivet, ved å legge en ramme for fastsettelsen av passende minstelønninger for å realisere dette, dekker saksområder omfattet av art. 153, herunder utelukkelsen av kompetanse for så vidt gjelder lønnsforhold.

Direktivet er strukturert slik at vi i art. 4 finner bestemmelser som skal fremme at det skjer kollektive forhandlinger om lønn, mens art. 5 angir prosedyrer for fastsettelsen av lovbestemte minstelønninger.

Ved vurderingen av art. 4, finner EU-domstolen at bestemmelsen ikke griper inn i skjønnet arbeidslivets parter har ved kollektive forhandlinger, og dermed heller ikke griper direkte inn i lønnsfastsettelsen.

Ved vurderingen av art. 5, tar domstolen først for seg bestemmelsens første ledd, og finner at heller ikke denne bestemmelsen medfører at EU-retten griper direkte inn i lønnsfastsettelsen. EU-domstolen ser det slik at bestemmelsen, når den den bruker lovbestemmelsers «tilstrækkelighed» for å nå en anstendig levestandard, begrense fattigdom blant personer i arbeid mv., ikke kan forstås slik at dette kan anses som et selvstendig EU-rettslig begrep. Bestemmelsen gir dermed ikke grunnlag for å oppstille en EU-rettslig rett til en lovbestemt minstelønn på et visst nivå.

Domstolen går så over til å vurdere art. 5 annet ledd. Den finner at bestemmelsen innebærer en harmonisering av en del av de elementer som inngår i lønnsfastsettelsen. Det samme gjelder bestemmelsens tredje ledd, som gir medlemsstatene adgang til å bruke en indeks forutsatt at bruken av denne indeksen ikke medfører en senkning av den lovbestemte minstelønnen.

EU-domstolen vurderer så bestemmelsens øvrige ledd, og finner at disse ikke rammes av kompetansebegrensningen i TEUV art. 153 nr. 5.

Forsåvidt gjelder anførselen om at direktivet griper inn i organisasjonsfriheten, drøfter EU-domstolen dette inngående, og konkluderer med at dette ikke kan føre frem.

EU-domstolens konklusjon

EU-domstolen konkluderer med at setningsleddet «herunder elementerne omhandlet i stk. 2» i artikkel 5 første ledd femte punktum, artikkel 5 annet ledd og setningsleddet «forudsat at anvendelsen af denne mekanisme ikke fører til en nedsættelse af den lovbestemte mindsteløn» i artikkel 5 tredje ledd annuleres.

Debatten rundt minstelønnsdirektivet har vært omfattende. Etter at Generaladvokat Emiliou i sitt forslag til avgjørelse, fremsatt i januar i år, foreslo at domstolen skulle annulere direktivet i sin helhet, har avgjørelsen i saken blitt sett frem til med spenning.

Søksmålet kan ses som en kamp for den nordiske modellen, et inntrykk som forsterkes av at Danmarks søksmål bare ble støttet av Sverige, mens de øvrige medlemsstatene som avga innlegg i saken, støttet Parlamentet og Rådet.

Minstelønnsdirektivet er ikke merket som «EØS-relevant».

FA