Sakens bakgrunn

En fransk borger bosatt i Frankrike var eneste arving etter sin avdøde søster. Søsteren var bosatt i Belgia, og etterlot arv som befant seg i både Frankrike og Belgia. Både Belgia og Frankrike har skatt på arv, og arvingen måtte dermed betale avgift for en notarius publicus (heretter «notar») i begge landene for å få en deklarasjon som bekreftet innholdet av arven, altså en skifteattest. Skifteattesten fra den franske notaren inkluderte, slik fransk rett krever, en beskrivelse av de aktiva arvingen hadde arvet i Belgia, og som ble beskattet der.

Arvingen mente at notaravgiften hun måtte betale for en skifteattest i Frankrike som inkluderte en beskrivelse av aktiva som var underlagt belgisk arveskatt, var en restriksjon på fri bevegelighet av kapital. Argumentet var at siden hun allerede hadde betalt en slik avgift ved utstedelsen av den belgiske skifteattesten, og at hun ved utstedelsen av den franske skifteattesten ikke kunne legge den belgiske skifteattesten til grunn, medførte dette en dobbel utgift. Denne doble utgiften blir ikke pålagt personer som arver verdier som kun befinner seg i Frankrike, og medfører dermed etter hennes oppfatning en restriksjon på fri bevegelighet av kapital.

Hun gikk til sak for franske domstoler med krav om tilbakebetaling av den delen av notaravgiften som gjaldt beregning av arv fra Belgia. Den franske domstolen forela EU-domstolen spørsmål om ordningen som beskrevet over er en restriksjon TEUV artikkel 63 er til hinder for.

EU-domstolens vurdering

EU-statenes skattepolitikk hører i utgangspunktet under medlemsstatenes kompetanse, men utformingen av den må likevel være i tråd med EU-retten, og særlig de grunnleggende frihetene som garanteres i TEUV. Av artikkel 63 (1) følger en slik frihet, ved at det er nedfelt et forbud mot restriksjoner på fri bevegelighet av kapital. Det følger av rettspraksis at artikkel 63 får anvendelse på arveskatt, så lenge det foreligger et grensekryssende element.

Det foreligger en restriksjon når et tiltak er diskriminerende ved at det forskjellsbehandler innenlands og grensekryssende bevegelse av kapital, og dermed kan avskrekke personer eller juridiske personer fra å foreta grensekryssende forflytning av kapital.

En ulempe som følger av at medlemsstatene har parallell kompetanse i skattespørsmål, slik at det dermed oppstår ikke-diskriminerende kostnader som en følge av at kapital forflyttes, anses derimot ikke som en restriksjon.

Domstolen har tidligere redegjort for når arveskatt utgjør en restriksjon. Det må foreligge en forskjellsbehandling, og forskjellsbehandlingen må føre til at en arv som involverer ikke-boende i staten eller aktiva i en annen medlemsstat, blir påført høyere skatt enn en arv som kun involverer personer bosatt eller aktiva som befinner seg i hjemstaten. Dette fører til at arvens verdi blir mindre, og vil utgjøre en restriksjon.

Det vil også utgjøre en restriksjon dersom den nasjonale lovgivningen de facto innebærer en forskjellsbehandling mellom innenlands og grensekryssende forflytning av kapital som medfører en ulempe for grensekryssende forflytning. Det er altså ikke krav om at de to sitasjonene formelt forskjellsbehandles, men at tiltakets effekt gir forskjellsbehandlende virkning.

I denne saken gjelder de franske reglene om notaravgift uavhengig av om det foreligger en grensekryssende situasjon eller ikke. Det er altså ingen forskjellsbehandling, idet avgiften er utregnet i alle saker basert på det totale av aktiva som arven gjelder, uavhengig av hvor aktivaene befinner seg. Videre er ikke notaravgiften knyttet til størrelsen på avgiften, men er rettferdig beregnet ut fra arbeidet som må utføres for å lage skifteattesten.

Domstolen anerkjenner at en arving som arver aktiva som befinner seg i Frankrike og Belgia blir påført en byrde som ikke hadde funnet sted i fraværet av en grensekryssende situasjon, fordi arvingen da også må betale notaravgift for den belgiske skifteattesten. Dette anser domstolen som en ulempe som følger av at medlemsstatene er gitt kompetanse i skattespørsmål, og er dermed ikke en restriksjon.

De franske reglene som pålegger notaravgift også for den delen av arven som befinner seg i utlandet er dermed ikke en restriksjon på fri bevegelighet for kapital.

EU-domstolens konklusjon

EU-domstolen konkluderer med at en notaravgift for en skifteattest som skal kartlegge alle de aktiva som en person arver, også når dette inkluderer aktiva som befinner seg i utlandet, og ikke tar hensyn til notaravgift betalt i medlemslandet disse aktivaene befinner seg, ikke er en restriksjon på fri bevegelighet for kapital etter TEUV artikkel 63.

TEUV artikkel 63 har sitt EØS-rettslige motstykke i EØS-avtalen artikkel 40. Som den klare hovedregelen vil EU-domstolens rettspraksis knyttet til reglene om fri bevegelighet etter TEUV gjelde for tolkningen av tilsvarende bestemmelse i EØS-avtalen. Saken er et eksempel på at politikkområder som i utgangspunktet er utelatt fra EU- eller EØS-samarbeidet eller ikke er gjenstand for minimumsharmonisering, som skatt eller trygd, må innordnes etter grunnleggende EU- og EØS-regler. For eksempel kan skatte- og avgiftspolitikk også utgjøre brudd på statsstøtteforbudet etter EØS-avtalen artikkel 61.

ESE