Redaktører: Emma Osnes Eliassen, Erlend Smith Elgesem, Edith Meek Allern
EU-domstolen avsa 13. november 2025 dom i et traktatbrudssøksmål i sak C-499/23. Saken gjaldt tolkningen av TEUV art. 35, forordning (EU) 2015/479 og direktiv (EU) 2015/1535.
Sakens bakgrunn
I forbindelse med tiltak for å beskytte økonomien under Covid 19-pandemien hadde Ungarn notifisert Kommisjonen om et tiltak som var rettet mot eksport av råmaterialer og produkter innenfor byggesektoren, som var av strategisk betydning for forsyningssikkerheten.
Tiltaket krevde at selgeren meldte fra til myndighetene ved eksport av slike varer, samtidig som ungarske myndigheter ble gitt kompetanse til å gi bot ved manglende oppfyllelse av meldeplikten. I tillegg ga tiltaket ungarske myndigheter en ti dagers forkjøpsrett ved eksport.
Kommisjonen spurte om mer informasjon om tiltaket fra den ungarske regjeringen. Samtidig ble tiltaket rettskraftig gjennomført i ungarsk rett, men tiltaket var endret sammenliknet med tiltaket som var blitt notifisert til Kommisjonen.
Etter Ungarns syn kunne de fravike materielle og prosessuelle krav om eksporttiltak fordi de stod overfor en nødsituasjon, nemlig at den globale knappheten av råvarer og byggematerialer som følge av Covid 19-pandemien førte til fare for sikkerheten til kritisk infrastruktur.
Kommisjonen sendte et først formelt brev, der de påstod at Ungarn med tiltaket brøt forpliktelsene etter TEUV og direktiv (EU) 2015/1535. Det ble ikke enighet mellom Ungarn og Kommisjonen, og Kommisjonen tok ut traktatbruddssøksmål mot Ungarn, der de anførte at Ungarns tiltak medførte tre brudd. For det første brudd på eksportrestriksjonsforbudet etter TEUV art. 35 og 36. For det andre brudd på TEUV art. 2 (1), lest i lys av art. 3 (1), som regulerer EUs enekompetanse på felles handelspolitikk. For det tredje brudd på art. 5 (1) og 6 (1) i direktiv (EU) 2015/1535.
EU-domstolens vurdering
Brudd på TEUV art. 35 og 36
Art. 35 forbyr kvantitative eksportrestriksjoner mellom medlemsstater og alle tiltak med tilsvarende virkning.
Tiltak med tilsvarende virkning omfatter nasjonale tiltak som har som sitt spesifikke formål eller virkning å hindre eksport og dermed utgjør en forskjellsbehandling mellom eksport og innenlands omsetning på en slik måte at det skaper en fordel for nasjonal produksjon eller nasjonale markeder, på bekostning av produksjonen og handelen i andre medlemsstater.
Det følger av rettspraksis at TEUV art. 34 (importrestriksjoner) og 35 utelukker nasjonale tiltak som innebærer import- eller eksportlisenser eller tilsvarende prosedyrer, selv om disse bare utgjør en formalitet.
Tiltaket, som gir forpliktelser til eksportører som ikke gjelder selgere av varer til innenlands omsetning, har som formål å hindre eksport av bygningsmaterialer og innebærer en forskjellsbehandling mellom eksport og innenlands omsetning. Tiltaket er derfor å anse som et «tiltak med tilsvarende virkning» som en eksportrestriksjon.
For helhetens skyld ser domstolen også på om tiltakets virkninger gjør at det er tale om en restriksjon. Alle statlige tiltak som er i stand til å hindre handel mellom medlemsstater, enten direkte eller indirekte, faktisk eller potensielt, utgjør en hindring etter TEUV art. 35, jf. sak C-147/21 CHIEF.
Det ungarske tiltaket er i stand til å ha en virkning på eksporten, både direkte og indirekte.
Det neste spørsmålet er om tiltaket kan rettferdiggjøres etter TEUV art. 36.
En restriksjon på fri bevegelighet kan rettferdiggjøres i et allment hensyn som er opplistet i art. 36, eller i et tvingende allment hensyn, så lenge formålet er legitimt og proporsjonalt.
I spørsmålet om et tiltak kan rettferdiggjøres i hensynet til den offentlige sikkerhet, står medlemsstatene i prinsippet fritt til å definere kravene til offentlig sikkerhet i lys av egne nasjonale behov. Siden det er tale om et unntak fra en av de grunnleggende frihetene i traktaten, må tiltaket adressere en genuin og tilstrekkelig alvorlig fare mot offentlig sikkerhet.
I denne saken er det er ikke gitt noen konkret begrunnelse for hvorfor de berørte materialene er å anse som kritiske, og det er heller ikke forklart hvilken kritisk funksjon materialene skal sikre.
Ungarn hadde også vist til at tiltaket skulle bidra til å styrke økonomien etter pandemien. Det er ansett som et økonomisk hensyn, som ikke kan rettferdiggjøre en restriksjon.
Tiltaket kan ikke rettferdiggjøres etter art. 36.
EU-domstolen fant også brudd på TEUV art. 2(1), sett i lys av art. 3 (1), samt 5 (1) og 6 (1) i direktiv (EU) 2015/1535.
EU-domstolens konklusjon
EU-domstolen konkluderte med at det ungarske tiltaket var i strid med TEUV art. 35 og 36, TEUV art. 2 (1) sett i lys av art. 3 (1) og direktiv (EU) 2015/1535 art. 5 (1) og art. 6 (1).
TEUV art. 35 og 36 tilsvarer EØS-avtalen 12 og 13 som gjelder som norsk lov, jf. EØS-loven §§ 1 og 2. Direktiv (EU) 2015/1535 er tatt inn i EØS-avtalen, og informasjonsprosedyren direktivet legger opp til må følges av norske myndigheter i det enkelte tilfellet.
Forordning (EU) 2015/479 er ikke tatt inn i EØS-avtalen. Forordningen gjelder handelspolitikk med tredjeland, og er dermed ikke EØS-relevant.
EU-domstolen uttaler at TEUV art. 35 gjelder på alle tiltak som potensielt hindrer samhandelen i EU. Denne formuleringen er tilsvarende som for importrestriksjonsforbudet, som er blitt ansett å favne videre enn eksportrestriksjonsforbudet. Skal man ta domstolen på ordet, innebærer dette en utvidelse av forbudet mot eksportrestriksjoner sammenliknet med tidligere praksis. Det er likevel grunn til å vente og se om dette faktisk innebærer en endring; dommen er avsagt i avdeling, formuleringen hadde ikke betydning for resultatet og domstolen sier ikke selv at den foretar en kursjustering. Dette tilsier at dommen alene ikke kan tas til inntekt for en såpass drastisk endring av rettstilstanden. Det kan likevel kanskje ses på som en «prøveballong» og et første skritt mot en utvidelse av forbudet. I så fall kan det være verdt å merke seg at domstolens president var en av dommerne i saken.
ESE