Første og andre spørsmål

Spørsmålet EU-domstolen tar stilling til er om urimelige avtaledirektivet artikkel 6 (1) og artikkel 7 er til hinder for nasjonal lovgivning som fastsetter at:

1. En domstol kan fremsette forslag om nedsettelse av størrelsen på et krav når den anser kontraktsvilkåret som kravet springer ut av som urimelig, uten å fastslå at kontraktsvilkåret er ugyldig.

2. Den næringsdrivende, som har akseptert forslaget til nedsettelse av kravet, kan anlegge en annen rettssak med formål om å inndrive det fulle beløp som en domstol har forkastet.

Forbrukeravtaledirektivet har formål om å innføre en beskyttelsesordning, som bygger på en tanke om at forbrukeren befinner seg i en svakere stilling enn den næringsdrivende, både når det kommer til forhandlingsstyrke og informasjonsnivå, jf. sak C-600/19 Ibercaja Banco avsnitt 35, med tilhørende praksis.

Direktivets artikkel 6 (1) pålegger medlemsstatene å sikre at urimelige avtalevilkår ikke binder forbrukeren, uten at det kreves at dette slås fast ved rettskraftig dom. Bestemmelsen er ufravikelig, og skal anses som en norm som ligger på samme nivå som andre nasjonale ufravikelige regler, se forente saker C-154/15, C-307/15 og C-308/15 Gutiérrez Naranjo m.fl. avsnitt 54 og 55. Nasjonale myndigheter skal, innenfor de rammene av nasjonal lovgivning, utelukke anvendelse av urimelige avtalevilkår på eget initiativ (ex officio), med mindre forbrukeren motsetter seg dette.

Det er bare det urimelige vilkåret som er ugyldig, ikke avtalen i sin helhet. Formålet er ikke å ugyldiggjøre alle avtaler som inneholder urimelige vilkår, men å oppheve det urimelige vilkåret, slik at det gjenopprettes en reell balanse mellom partene.

Medlemsstatene er pålagt å ha egnede og effektive midler til å kjenne urimelige avtalevilkår mellom næringsdrivende og forbrukere ugyldige. Framgangsmåten for å undersøke om et vilkår er urimelig, hører under medlemsstatenes prosessuelle autonomi – innenfor rammene av ekvivalens- og effektivitetsprinsippet. Effektivitetsprinsippet innebærer at en nasjonal prosessuell regel ikke kan gjøre det umulig eller uforholdsmessig vanskelig å utøve rettigheter som EU-retten gir forbrukere. Hvorvidt nasjonal rett tilfredsstiller dette kravet, må vurderes med utgangspunkt i «balansetesten», hvor det må tas hensyn til hvilken stilling den nasjonale bestemmelsen har i saksgangen som helhet. Dette inkluderer regelens forløp, kjennetegn og hvilke nasjonale prinsipper den er begrunnet i. Prosessreglene kan imidlertid ikke være en faktor som kan påvirke den rettslige beskyttelsen som forbrukere skal nyte i medhold av direktivet.

Den spanske prosedyren er en ikke-kontradiktorisk prosedyre for inndrivelse av pengekrav, og har som formål å sikre en rask og effektiv inndrivelse av uoppgjorte krav. I behandlingen av kravet skal kontraktsvilkårenes rimelighet prøves ex officio. Om retten finner at vilkåret er urimelig, kan den ved kjennelse fremsette forslag til nedsettelse av kravets størrelse, tilsvarende beløpet som springer ut av anvendelsen av det urimelige vilkåret. Vilkåret som sådan ikke vil kjennes ugyldig. Virkningen blir at vilkåret tilsidesettes og at forbrukeren bare er forpliktet til å betale det resterende av kravet. Den næringsdrivende kan eventuelt senere anlegge et fastsettelsessøksmål med formål om full inndrivelse av kravet. Dersom forbrukeren fremsetter innsigelse mot kravet, erstattes behandlingen med en behandling hvor både forbrukeren og den næringsdrivende har rett til å bli hørt. Under denne behandlingen foretas det også en ex officio-prøving av rimeligheten til kontraktsvilkårene. Der vilkåret anses som urimelig, erklæres det ugyldig.

EU-domstolen finner at den spanske fremgangsmåten tilfredsstiller effektivitetsprinsippets krav.

EU-domstolen konkluderer med at urimelige avtaledirektivet artikkel 6 (1) og artikkel 7 (1), tolket i lys av effektivitetsprinsippet, ikke er til hinder nasjonal lovgivning som fastsetter at:

1. En domstol kan fremsette forslag om nedsettelse av størrelsen på et krav når den anser kontraktsvilkåret som kravet springer ut av som urimelig, uten å måtte fastslå at kontraktsvilkåret er ugyldig.

2. Den næringsdrivende, etter å ha akseptert forslaget til nedsettelse av kravet, har mulighet til å anlegge en annen rettssak med formål om å inndrive det fulle beløpet som en domstol har forkastet. Dette gjelder dersom forbrukerne innenfor rammene av andre rettssaker kan oppnå at kontraktsvilkåret som anses som urimelig, kjennes ugyldig.

Tredje spørsmål

Spørsmålet er om forbrukeravtaledirektivet artikkel 6 (1) og artikkel 7 (1) er til hinder for nasjonal lovgivning som ikke krever forbrukerens deltakelse i prøvingen av kravet som den næringsdrivende har fremsatt mot forbrukeren, og eventuelt av prøvingen av den urimelige karakteren av vilkåret.

Innledningsvis konstaterer EU-domstolen at kontradiksjonsprinsippet ikke bare gir partene rett til å få kjennskap om og mulighet til å imøtegå bevisene motparten har inngitt til domstolen i forbindelse med saken. Prinsippet gir også rett til at partene får kjennskap til og mulighet for å imøtegå spørsmålene som domstolen av eget initiativ har reist, jf. sak C-472/11 Banif Plus Bank avsnitt 31 og 36.

Forbrukeravtaledirektivet artikkel 6 (1) skal tolkes slik at den nasjonale domstolen som tar stilling til en utstedelse av et krav mot en forbruker, som ikke deltar i saken før kravet er utstedet, har plikt til å ex officio unnlate å anvende urimelige vilkår.

En eventuell avgjørelse fra den spanske hurtigprosedyren forkynnes partene og gir dem mulighet til å fremsette innsigelser mot de rettslige og faktiske argumentene som ligger til grunn for avgjørelsen, uten at dette påvirker avgjørelsens rettskraft eller preklusjon. Forbrukerens rett til kontradiksjon blir dessuten ivaretatt ved muligheten til full prøving av saken. EU-domstolen finner derfor at en ordning tilvarende den spanske ikke bryter med forbrukeravtaledirektivet artikkel 6 (1).

Konklusjonen er at EU-domstolen konkluderer med at forbrukeravtaledirektivet artikkel 6 (1) og artikkel 7 (1) ikke er til hinder for nasjonal lovgivning som ikke krever forbrukerens deltakelse i prøvingen av kravet som den næringsdrivende har fremsatt mot forbrukeren, og eventuelt av prøvingen av den urimelige karakteren av vilkåret. Dette gjelder under forutsetning om at prosedyren ikke automatisk fører til en avgjørelse som har rettskraft, samt at kontradiksjonsprinsippet må være sikret i en eventuelt etterfølgende prøving.

Direktiv 93/13/EØF (urimelige avtalevilkårdirektivet) er innlemmet i EØS-avtalens vedlegg XIX. Direktivet er gjennomført i lov 9. januar 2009 nr. 2 om kontroll med markedsføring og avtalevilkår mv. (markedsføringsloven) og i lov 31. mai 1918 nr. 4 om avslutning av avtaler, om fuldmagt og om ugyldige viljeserklæringer [avtaleloven].

ESE