Redaktører: Emma Osnes Eliassen, Erlend Smith Elgesem, Edith Meek Allern
EFTA-domstolen avsa 28. november 2025 rådgivende avgjørelse i sak E-8/25. Saken gjaldt tolkningen av begrepet «forsikringskrav» etter direktiv 2009/138/EF (Solvens II) artikkel 268 (2)(g).
Sakens bakgrunn
Sakens saksøker er et fransk forsikringsselskap, som har saksøkt konkursboet til et liechtensteinsk forsikringsselskap. Saksøkeren krever at sitt krav mot konkursboet skal regnes som et forsikringskrav etter Solvens II, noe som vil gi kravet prioritet.
Saken har sin opprinnelse i en brann der byggefirmaet som gjorde arbeider ble dømt som ansvarlige for kostnadene brannen påførte eieren av bygget. Forsikringsselskapet (saksøker i denne saken) til byggeier søkte regress mot byggefirmaets forsikringsselskap. Dette selskapet var imidlertid konkurs, så kravet ble rettet mot forsikringsselskapets konkursbo (denne sakens saksøkte). Saksøker hevdet at regresskravet har prioritet i boet, fordi det var et forsikringskrav. Konkursboet avslo kravet om prioritet, fordi de mente at kravet ikke lenger var å regne som et forsikringskrav etter Solvens II-direktivet. Etter Solvens II-direktivet skal forsikringskrav gis prioritet i konkursboet.
Konkursboet bestred at det var tale om et forsikringskrav etter direktivet. I denne saken er innehaveren av kravet hverken en forsikret person, forsikringstaker, begunstiget eller skadelidt eller skadelidt som kan reise krav direkte mot forsikringsselskapet, jf. definisjonen av et forsikringskrav i Solvens II artikkel 268.
Den nasjonale domstolen i Liechtenstein forela to spørsmål for EFTA-domstolen:
Om et krav beholder sin karakter som et forsikringskrav etter Solvens II-direktivet, etter at det er overført til en annen part ved subrogasjon?
Om et krav om sakskostnader for å inndrive hovedkravet, som er et forsiktingskrav, er å regne som et forsikringskrav etter Solvens II-direktivet.
EFTA-domstolens vurdering
Det første spørsmålet
Det er fire vilkår for at noe skal regnes som et forsikringskrav. Det må
være tale om et beløp som skyldes,
av et forsikringsselskap,
til en forsikret person, forsikringsholder, begunstiget eller skadelidt som har en rett til å reise krav direkte mot forsikringsselskapet, og
på grunnlag av en forsikringskontrakt.
For å svare på spørsmålet er det nødvendig å først se om det opprinnelige kravet, altså før det ble overført, var å regne som et forsikringskrav. I denne saken har skadelidte ikke hatt et krav mot forsikringsselskapets konkursbo, men det er skadelidtes forsikringsselskap som søker regress hos forsikringsselskapets konkursbo.
Hvem som har rett til å reise et krav direkte mot forsikringsselskapet følger ikke av Solvens II-direktivet, men det er opp til nasjonal rett å fastslå dette. Dersom det følger av nasjonal rett at en tredjepart har rett til å reise sak direkte mot forsikringsselskapet, vil dette tilfredsstille vilkåret etter Solvens II. Det er dette som er tilfelle i denne saken, som gjør at det opprinnelige kravet er å regne som et forsikringskrav etter direktivet.
Domstolen ser så på om et slikt forsikringskrav som i denne saken fortsatt er å regne som et forsikringskrav etter Solvens II artikkel 275 (1) når det er tale om et forsikringskrav som er overført ved subrogasjon. Spørsmålet er verken uttrykkelig regulert i artikkel 268 eller i artikkel 275. Spørsmålet må derfor besvares etter en tolkning av artikkel 275 (1). Det følger av rettspraksis at man ved tolkningen av en bestemmelse må se hen til ordlyden, konteksten og formålet til bestemmelsene som den utgjør en del av.
Artikkel 275 (1) gir uttrykk for den generelle regelen om at forsikringskrav skal ha prioritet foran andre krav i konkursboet til et forsikringsselskap. Et sentralt hensyn bak regelen er å gi forsikringskunder en særlig beskyttelse i konkursbehandlingen. Disse hensynene gjør seg gjeldende også i situasjonen i vår sak, der kravet er overført ved subrogasjon.
Videre følger det av artikkel 277 at beskyttelsen som artikkel 275 gir, tar sikte på å beskytte kravet, og ikke personen som eier kravet. Artikkel 277 gir regler om at hjemstaten kan bestemme at der retten til et forsikringskrav er overført til en garantiordning, skal kravet ikke lenger gis prioritet i boet etter artikkel 275. At artikkel 277 gir et spesifikt grunnlag for at statene kan unnta et krav fra prioritet når det er overført med subrogasjon til garantiordninger, taler for at krav som overført med subrogasjon ellers regnes som forsikringskrav.
Et krav som er overført ved subrogasjon er dermed å anse som et forsikringskrav etter Solvens II-direktivet.
Det andre spørsmålet
Domstolen viser til de fire vilkårene for at et krav skal anses som et forsikringskrav etter artikkel 268. Sakskostnader knyttet til å fremme et forsikringskrav, reiser seg ikke fra forsikringsavtalen, og er derfor ikke et forsikringskrav etter direktivet.
EFTA-domstolens konklusjon
EFTA-domstolen konkluderer i det første spørsmålet med at et forsikringskrav som opprinnelig tilhørte en tredjepart, og som er overført ved subrogasjon, er å anse som et forsikringskrav, men med forbehold om at det opprinnelige kravet er et forsikringskrav etter Solvens II-direktivet artikkel 268(1)(g).
EFTA-domstolen konkluderer i det andre spørsmålet med at sakskostnader knyttet til å fremme et forsikringskrav, ikke er et forsikringskrav etter Solvens II-direktivet.
Direktiv 2009/138/EF (Solvens II) er tatt inn i EØS-avtalen vedlegg IX Finansielle tjenester.
ESE