EU-domstolen avsa 2. oktober 2025 prejudisiell avgjørelse i sak C-284/24, om tolkningen av direktiv 2004/80/EF art. 12 (2).
Sakens bakgrunn
Den 12. juli 2015 ble LD overfalt av flere personer i Irland. LD søkte om erstatning etter den irske voldsoffererstatningsordningen (CICT), hvor han skrev at han som følge av overfallet hadde fått delvis synstap og andre vedvarende fysiske skader. I tillegg hadde overfallet påført ham en angstlidelse.
LD ble tilkjent 645,62 EUR for dekking av kostnader som var en direkte følge av overtredelsen. LD anla sak for irske domstoler, der han la ned påstand om at den irske voldsoffererstatningen blant annet var uforenelig med direktiv 2004/80/EF. Han anførte at ordningen ikke fastsetter en «rimelig og passende» erstatning ved at den utelukker erstatning for ikke-økonomisk skade i form av smerte og lidelse.
EU-domstolen ble forelagt spørsmål om direktiv art. 12 (2) er til hinder for en nasjonal lovgivning for erstatning til ofre for forsettlige voldsforbrytelser, som prinsipielt utelukker erstatning for smerte og lidelse som er påført ofrene.
EU-domstolens vurdering
Erstatningsordningen som direktivet fastsetter, er subsidiær i forhold til gjerningsmannens erstatningsansvar. Vedtagelsen av direktivet bygger på en erkjennelse av at voldsofre ofte ikke mottar erstatning fra gjerningspersonen, enten på grunn av gjerningspersonens økonomi eller ukjente identitet.
Direktivets art. 12 (2) pålegger alle medlemsstater å sikre en voldsoffererstatning som garanterer en rimelig og passende erstatning. Medlemslandene har en viss skjønnsmargin, og erstatningen trenger ikke nødvendigvis å tilsvare den økonomiske og ikke-økonomiske skaden som fornærmede har lidt.
Medlemsstatens skjønnsmargin er overskredet dersom den kun tilkjenner en rent symbolsk eller åpenbart utilstrekkelig sum, sett i lys av de alvorlige konsekvensene offeret er påført av forbrytelsen. Erstatningen må fastsettes med hensyn til alvoret av gjerningens konsekvenser for ofrene. Beløpet er bare rimelig og passende dersom det i tilstrekkelig grad kompenserer for de lidelser offeret er påført. Erstatningen må være tilstrekkelig, både når det kommer til økonomisk og ikke-økonomisk skade. Riktignok inneholder ikke art. 12 (2) en uttrykkelig henvisning til ikke-økonomisk tap. Ordlydens vide formulering, sett i lys av konteksten, viser imidlertid at det ikke skal skilles mellom hvilke typer skader offeret er pådratt som følge av forbrytelsen.
Direktivets formål er å lette realiseringen av erstatning for tap som følge av forbrytelser, hvilket har en side til formålet om å beskytte berørte personers integritet. Direktivet overholder videre de prinsipper som er anerkjent i EUs pakt om grunnleggende rettigheter, herunder art. 3 (1) som sier at den enkeltes integritet må anses for å både være fysisk og psykisk. Erstatning etter direktivets art. 12 (2) må kunne bidra til å erstatte ikke-økonomisk skade, i form av smerte og lidelse.
Erstatningen for skade, slik som den i LDs sak, er ikke «rimelig og passende» dersom ikke-økonomisk skade er utelukket fra erstatningen. Når ikke-økonomisk skade utgjør en del av skadebildet etter en forbrytelse, er en utelukkelse av dette fra utmålingen ansett som at man ikke tar i betraktning alvoret av konsekvensene offeret har blitt påført.
EU-domstolens konklusjon
Direktiv 2004/80/EF art. 12 (2) er til hinder for nasjonal voldsoffererstatning som gjelder ikke-økonomisk skade som prinsipielt utelukker enhver erstatning for smerte og lidelse. En rimelig og passende erstatning etter bestemmelsen, krever at det tas hensyn til alvoret av konsekvensene som de begåtte forbrytelsene har hatt for ofrene, samt til den erstatningen ofre vil kunne få fra gjerningsmannen etter det ulovfestede ansvaret.
I NOU 2016: 9 Rettferdig og forutsigbar – voldsoffererstatning pkt. 5.1.3 skriver utvalget at voldsoffererstatningsdirektivet gjelder for Norge gjennom EØS-avtalen.
EU-domstolen legger føringer for medlemsstatens skjønn når det kommer til voldsoffererstatningsutmåling. Der det foreligger ikke-økonomisk skade, må denne i tilstrekkelig grad kompensere, men det kreves ikke full erstatning for den ikke-økonomiske skaden, så vel som den økonomiske. Medlemsstatene har derfor fremdeles et visst skjønn i fastsettelsen av hva som er «tilstrekkelig» erstatning for ikke-økonomisk skade.
EOE