Saken omhandler

EU-domstolen avsa 22. januar 2026 prejudisiell avgjørelse i sak C-633/24 Sovisso. Saken gjaldt sammenlegging av trygdetid ved såkalte minimumsytelser etter forordning (EF) nr. 883/2004 [trygdeforordningen 2004] artikkel 58.

Sakens bakgrunn

F.F er bosatt i Italia. Han har opptjent trygdetid dels i Italia og i Sveits. Fra 2012 til 2013 har han mottatt dagpenger i Italia. Trygdeforordningen gjelder for Sveits på samme måte som EUs medlemsstater. 

F.F søkte om uførepensjon samt en tilleggsytelse som skal sikre at det samlede ytelsesbeløpet svarer til et lovbestemt minimum etter italiensk rett. 

Søknaden om tilleggsytelsen ble avslått.

F.F oppfylte ikke særskilte krav etter italiensk rett som stilles for tilleggsytelsen ved sammenlegging av trygdetid i henhold til internasjonal avtale som EU-samarbeidet. Arbeidstakere som sammenlegger trygdetid fra flere land må godtgjøre ti år trygdetid. For arbeidstakere som har hatt all sin trygdetid i Italia, holder det at fem års trygdetid godtgjøres, hvorav tre år må påvises for de fem siste årene. F.F oppfylte ikke vilkåret om ti års trygdetid. 

Spørsmålet for EU-domstolen er om vilkåret som stilles særskilt for tilleggsytelsen ved sammenlegging av trygdetid fra ulike land, er i strid med trygdeforordningen artikkel 58 som regulerer såkalte minimumsytelser, sammenholdt med likebehandlings- og sammenleggingsprinsippet i forordningens artikkel 4 og 6. 

EU-domstolens vurdering

Overordnede utgangspunkter

EU-domstolen begynner med å påpeke at trygdeforordningen har til formål å koordinere nasjonale ordninger, ikke å innføre en felles ordning. Det ligger dermed til medlemsstatene å utforme sine sosialordninger og betingelser for å motta eventuelle ytelser. 

Retten til fri ferdsel og opphold etter TEUV artikkel 21 gir ingen garanti for at ferdselen ikke påvirker ens sosiale ytelser. Medlemslandenes ulike velferdsordninger innebærer at ferdsel kan være mer eller mindre fordelaktig. Mindre fordelaktige velferdsrettigheter er følgelig ikke ensbetydende med brudd på TEUV. 

Det sentrale er at en arbeidstaker ikke stilles dårligere etter den nasjonale ordningen enn dem som kun har oppholdt seg i det samme landet. Ellers ville ikke den frie flyten av arbeidskraft i EU kunne realiseres. 

Trygdeforordningens bestemmelser

Disse overordnede utgangspunktene konkretiseres i trygdeforordningen. Trygdeforordningen artikkel 4 fastslår prinsippet om likebehandling. Bestemmelsen angir at personer som omfattes av forordningen skal behandles på samme måte etter en medlemsstats lovgivning som denne medlemsstatens egne statsborgere. 

Likebehandlingsprinsippet forbyr ikke bare direkte forskjellsbehandling, men også enhver form for indirekte forskjellsbehandling. 

Det foreligger indirekte forskjellsbehandling ved kriterier som i praksis fører til forskjellsbehandling, til tross for en tilsynelatende nøytral utforming. Nasjonale regler som først og fremst, eller i overveiende grad, berører arbeidstakere som beveger seg over landegrensene, anses som indirekte forskjellsbehandling. Det foreligger også indirekte forskjellsbehandling om kriteriene er lettere å oppfylle for arbeidstakere som forblir i ett land, enn dem som beveger seg over landegrensene. 

Trygdeforordningen artikkel 6 fastslår sammenleggingsprinsippet. Prinsippet innebærer at trygdetid som er tilbragt i andre stater skal telles med på samme måte som om den var tilbragt i medlemsstaten.

Etter dette skal myndigheter medregne trygdetid i andre stater, som om de var tilbragt i medlemsstaten.

Dersom summen av trygden en arbeidstaker mottar er lavere enn det minimumsnivået landet ellers har bestemt, bestemmer trygdeforordningen artikkel 58 at arbeidstakeren skal motta differansen. Sammenholdt med likebehandlings- og sammenleggingsprinsippet, er artikkel 58 til hinder for at slike tilleggsytelser gis på vilkår som stiller arbeidstakere dårligere om de har utøvd retten til fri bevegelighet ved ikke å medregne trygdetid i andre EU-land. 

Den konkrete vurderingen

Ved sammenlegging i henhold til internasjonale avtaler, er tilleggsytelsen etter italiensk rett betinget av 10 års trygdetid, mens kravet som ellers stilles er 5 år trygdetid. 

Domstolen tar forbehold om den nasjonale domstolens tolkning av nasjonal rett. Når det er sagt, uttaler EU-domstolen at italiensk rett synes å stille strengere krav til arbeidstakere som har utøvet retten til fri bevegelighet enn dem som kun har arbeidet i ett land. Lovgivningen fremstår ikke å åpne for at bidragsperioder fra andre medlemsstater medregnes ved beregningen av trygdetid. Dette er i strid med trygdeforordningen artikkel 58 sammenholdt med likebehandlingsprinsippet og sammenleggingsprinsippet.

Dersom italienske domstoler kommer til samme konklusjon, følger konsekvensene av fast rettspraksis. Når nasjonal rett forskjellsbehandler i strid med EU-retten, skal den gunstigste ordningen anvendes på gruppen som har vært stilt dårligere. 

I dette tilfellet blir arbeidstakere som ikke har gjort bruk av retten til fri bevegelighet bedre stilt gjennom vilkåret om fem års trygdetid i Italia, hvorav tre år må påvises for de fem siste årene. Dette er dermed den rettslige rammen man skal forholde seg til.

Det er italienske myndigheter som må avgjøre hvilke midler som er best egnet til å oppnå likebehandling i nasjonal lovgivning. Domstolen poengterer likevel at likebehandling synes å kunne oppnås gjennom at grensekryssende arbeidstakere i en situasjon som den saken gjelder, mottar tilleggsytelsen med sikte på å oppnå det samme lovbestemte minimum som gjelder for fastboende arbeidstakere. 

EU-domstolens konklusjon

Trygdeforordningen er til hinder for lovgivning som krever lengre trygdetid for personer som har deltatt i andre medlemsstaters trygdeordninger, enn for de som bare har oppholdt seg i samme stat, for å få utbetalt et tillegg som skal sikre oppnåelse av et minimumsbeløp for en trygdeytelse. 

Forordning (EF) nr. 883/2004 (trygdeforordningen) er gjennomført i folketrygdloven § 1-3 a. Forordningen var tidligere inkorporert ved forskrift, men har blitt synliggjort på lovs nivå gjennom bestemmelsen i folketrygdloven.

Trygdeforordningen har ikke til formål å skape ett felles sosialsystem, men å koordinere medlemslandenes ulike velferdssystemer. Dommen viser hvordan forordningen likevel har en harmoniserende funksjon på minst to punkter. Likebehandlingsprinsippet innebærer at den nasjonale ordning ikke kan stille andre krav til arbeidstakere som har utøvd retten til fri bevegelighet enn dem som kun oppholder seg i landet. Videre skal opptjeningstid i et annet medlemsland medregnes i vurderingen av trygdeytelser der trygdetid gjelder som vilkår. 

EMA