Saken omhandler

Den 26. januar 2026 falt avgjørelse i sakene FinKN-2026-64 og FinKN-2026-65. Sakene gjaldt spørsmål om hvorvidt vilkår om renteregulering i låneavtaler var ugyldige etter avtaleloven §§ 36 og 37 og direktiv 93/13/EØF [forbrukeravtaledirektivet].

Sakens bakgrunn 

Klagerne i begge sakene har inngått låneavtaler med flytende rente. Avtalen inneholdt vilkår som ga foretaket hjemmel til å regulere renten. Renten ble satt opp flere ganger etter avtaleinngåelsen. Låntakerne fremmet klage til Finansklagenemnda der de gjorde gjeldende at avtalevilkårene om renteregulering er i strid med forbrukeravtaledirektivet og ugyldig etter avtaleloven §§ 36 og 37.

Finansklagenemnda Banks vurdering

Finansklagenemndas vurdering av rentereguleringsvilkåret er lik for de to klagene, og de kommenteres derfor samlet. Nemnda delte seg i et flertall på tre medlemmer og et mindretall på to medlemmer. De generelle og innledende betraktningene er det likevel enighet om.

Nemnda innledet med å vise til at forbrukeravtaledirektivet er en del av EØS-avtalen. Avtaleloven §§ 36 og 37 gjennomfører direktivet i norsk rett, og må derfor tolkes i lys av direktivet. Avtaleloven § 37 gjelder avtalevilkår som ikke er individuelt forhandlet, og som inngår i en avtale mellom en forbruker og næringsdrivende.

Norske lånevilkår har som regel vilkår om renteregulering basert på skjønn, med krav om saklig begrunnelse. Saklighetskriteriene fremgår i første rekke av vilkåret selv, og de rentereguleringsklausulene som norske banker benytter i forbrukerforhold gir anvisning på en bred vifte av forhold som kan begrunne renteheving. Nemnda viser til EFTA-domstolens tidligere dommer, forente saker E-13/22 og E-1/23 og sak E-4/23 hvor domstolen har uttalt seg om islandske låneavtalers vilkår om renteregulering i lys av forbrukeravtaledirektivet. De islandske vilkårene kan ligne de norske.

Flertallets vurdering

Flertallet innleder med å knytte noen kommentarer til forbrukeravtaledirektivet art. 1 nr. 2 som regulerer direktivets anvendelsesområde. Det følger av bestemmelsen at avtalevilkår som «afspeiler» nasjonal lov ikke er omfattet av direktivet. Nemndflertallet mente imidlertid at rentevilkårene i de to sakene ikke innebærer noen gjenspeiling av lov.

Vurderingen av urimelighet som følge av betydelig skjevhet etter direktivet art. 3 nr. 1, skal etter praksis fra EFTA- og EU-domstolen foretas med særlig vekt på om avtalevilkårene avviker fra bakgrunnsretten. Dersom det ikke finnes bakgrunnsrett må vilkåret sees opp mot «veletablerte og allment praktiserte avtalevilkår, fortrinnsvis innen bransjen». At avtalevilkårene er felles for bransjen i hele Norge, kan ikke føre til at vilkårene er beskyttet mot å være urimelige. 

Nemndsflertallet viser videre til at EFTA-domstolen, i sakene om de islandske rentene, gikk langt i å forutsette at manglende oppfyllelse av kravene i art. 5 om klar og forståelig utforming av avtalevilkårene også innebærer at vilkårene er urimelige etter art. 3.

Den konkrete vurderingen av hvorvidt avtalevilkårene om renteendring er urimelige for klagerne foretas i lys av forente saker E-13/22 og E-1/23. Innledningsvis slår flertallet fast at det ikke kan legges stor vekt på at avtalevilkårene er et resultat av forhandlinger mellom forbrukersiden og finansnæringen.

Nemndsflertallet viste til konkrete vilkår i de islandske avtalevilkårene som ble ansett å føre til betydelig skjevhet i avtaleforholdet. Flertallet uttalte at vilkår som er for uklare til å gi uttrykk for betingelsene, kan være urimelige. Samtidig kan tydelige vilkår fjerne ubalansen. Vilkårene for renteendring i de konkrete standardavtalene ble ansett å være formulert så løst og at de ikke oppfyller kravene til klarhet, forutberegnelighet og etterprøvbarhet. Ubalansen i avtaleforholdet ble dermed opprettholdt.

Mindretallets vurdering

Mindretallet ser annerledes på spørsmålet om reglene om renteendring «afspeiler» nasjonal lov. Det vises til at det etter norsk juridisk metode kan tenkes at vilkårene for renteregulering er regulert i bakgrunnsretten. Som følge av dette mener nemndsmindretallet at det er tvilsomt om direktivet kommer til anvendelse.

Gitt at direktivet kommer til anvendelse, mener mindretallet at tolkningsuttalelsene fra EFTA-domstolen om de islandske låneavtalene har begrenset vekt. I vurderingen av om vilkårene er tilstrekkelig klare uttaler mindretallet at det avgjørende må være at «forbrukeren forstår at renten kan endres, og på hvilke hovedgrunnlag», noe mindretallet mener er tilfellet. Vilkårene vil også være tilstrekkelig klare sett i sammenheng med den øvrige informasjonen kunden har fått fra banken.

Ved vurderingen av om avtalen er urimelig, er mindretallet uenig i flertallets konstatering av at foretakets ensidige rett til å endre renten innebærer en stor ubalanse og skjevhet i partenes rettigheter og plikter. Mindretallet er av den oppfatning at en avtale om flytende rente gir økonomiske fordeler for begge parter, og at forbrukeren bevisst har valgt en slik avtale for å oppnå lavere rentekostnader. Forbrukerne har reelle alternativer ved avtalen som hindrer ubalanse mellom partene. Saklighetskravet i vilkårene sørger også for både formelle og materielle skranker for bankene til å regulere rentene.

Totalt sett vil bankenes muligheter til å kunne endre rentene være en forutsetning for muligheten til å opprettholde forsvarlig lønnsomhet og for å kunne tilby konkurransedyktige rentebetingelser.

Rettsvirkninger

I FinKN-2026-64 er det fremmet krav knyttet til rettsvirkningene av de urimelige avtalevilkårene. Nemnda kommer til at det ikke lar seg gjøre å konkludere med hvilke rettsvirkninger de urimelige vilkårene har.

Finansklagenemnda Banks konklusjon

Flertallet i Finansklagenemnda Bank konkluderer i begge sakene med at rentereguleringsvilkårene er urimelige etter avtaleloven §§ 36 og 37.

Direktiv 19/13/EØF [forbrukeravtaledirektivet] er inntatt i EØS-avtalens vedlegg XIX, og gjennomført i norsk rett ved lov 31. mai 1918 nr. 4 [avtaleloven] og lov 9. januar 2009 nr. 2 (markedsføringsloven).

Avgjørelsene fra finansklagenemnda kaster lys over utviklingen av forbrukervernet som har skjedd de siste årene. Selv veletablert og konsistent bransjepraksis som er likt i hele landet kan være å anse som urimelig overfor forbrukere. Avgjørelsene gir klart utrykk for et behov for at standardavtalene for lån til forbruker med flytende rente endres. Forbrukerrådet har uttalt på sine nettsider at de krever at norske banker endrer standardvilkårene sine, og har blant annet foreslått å innføre samme rentereguleringssystem som Finland.

Virkningene av de urimelige vilkårene er enda ikke klarlagt. Hovedregelen etter avtl. § 37 er at de urimelige avtalevilkårene skal settes til side, mens resten av avtalen skal bestå, om mulig. En slik virkning vil kunne få store konsekvenser for begge partene i avtalen. Unntak fra hovedregelen åpner imidlertid for andre løsninger. 

Stipendiat ved UiO, Vebjørn Wold, uttaler i en kommentar i Rett24 den 28. Januar 2026 at EU-domstolens praksis kan gi uttrykk for at myndighetene kan vedta en lov eller forskrift som angir rimelige betingelser for renteendringer i forbrukeravtaler, se https://rett24.no/articles/norges-viktigste-avtalevilkar-ma-skrives-pa-nytt. Dette vil kunne hindre urimelige rentereguleringsvilkår i fremtiden, men ikke løse håndteringen av gjeldende klausuler.

Finansklagenemndens uttalelser er ikke bindende for foretakene, og siste ord er nok ikke sagt etter disse avgjørelsene.

Se tidligere omtale av EFTA-domstolens rådgivende uttalelse i forente saker E-13/22 og E-1/23 og sak E-4/23 i EUR-2024-10-1.

CH